20. mai 2024

Guds vilje og nærhet

Hva er målet på hvor dypt vi lever i Guds hensikt? Kan det i det hele tatt måles? Det er ofte vanskelig for mennesket å kvantifisere det som er av substans i den åndelige verden, nettopp fordi vi ikke har særlig grunnlag for å måle det. Da er det kanskje ikke rart at vi ender opp med å måle feil av og til.

Et av målene Skriften virker å vektlegge, nærmest som et endepunkt, er en modenhet når det gjelder å dømme rett. Jesus sa at det høyeste budet er å elske, men hva er resultatet av denne kjærligheten? Paulus skrev til filipperne: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, slik kan dere stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.» (Fil 1:9-11)

Peter sier at det hele starter med tro, for så å modnes i kjærlighet. (2 Pet 1:5-7) Så følger Paulus på med å si at tro som fører til kjærlighet skal bli moden ved å vokse i kunnskap og innsikt. Dette igjen slik at vi kan dømme rett og være fylt av rettferdighetens frukt. Paulus skriver det samme til menigheten i Rom. «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Ro 12:2)

I et kunnskapsparadigme faller vi lett i fellen å tro at vi kan stå fullkomne på egen hånd, nærmest som å leve livet i egen kraft. Det vi ofte gjør feil er å isolere frukten fra det som virkelig er Guds hensikt. Selve kilden er en rett relasjon til Gud, at vi lever i samfunn med ham. Da er vår tro rettet mot ham. Tro handler om hvor vi hengir oss, hva som får vår oppmerksomhet og tillit. I vår omvendelse møter han oss og frelser oss ut av mørket. Da får Guds kjærlighet ta bolig i vårt indre. Da skal ikke kjødet råde, men den himmelske vilje. Da er vi et nytt menneske som også stadig fornyes. Denne kjernen av nærhet og samfunn kommer vi aldri bort fra, og hvem skulle noen sinne ønske det når man er født på ny?

Det som likefullt og helt åpenbart er Guds vilje, er at vi skal fylles med alt som er sant og godt, slik at det renner over. Håpet om herlighet er Kristus selv boende i oss. Det er manifestert. Det betyr at Gud ønsker at vi skal være hans barn som kjenner hans vilje, at Guds vilje faktisk bor i oss. Paulus sier at vi skal selv kunne dømme hva som er Guds vilje. Da handler det om en istandsettelse som ikke gjør oss til det datateknologien forstår som ‘dumme klienter’, altså hvor vi bare utfører sentraliserte instrukser. Tvert i mot ønsker Gud at hans vilje skal bo i oss.

Ser vi dette fra verdens perspektiv er det lett å tenke at vi da kan gjøre oss uavhengige av Gud og leve på egen hånd. Sett fra Guds perspektiv handler det derimot om å stige enda lenger inn i hans evige hensikt for oss. Relasjonen står i sentrum. Uten Gud, ingen livskraft. Tror vi at vi kan gjøre det uten ham har vi ikke forstått det. Kanskje trenger vi å befries fra en systematisk teologi og forløses inn i en relasjonell teologi?

Dermed er Guds hensikt at vi skal både vokse i visdommens substans og i den kjærlige relasjon. De hører sammen i Guds tanke. Målet Gud har er at vi skal gjøre det gode. Det er ikke noe som er satt i system, men noe som er relasjonelt og uttrykker Guds vesen. Sann godhet er både kjærlighet og visdom, hjertets motivasjon uttrykt i innsikt og forstand gjennom våre gjerninger. Da har vi ikke bare behov for at Gud er kilden, men det vil være vårt innerste lengsel. Det er jo Guds godhet som leder oss til omvendelse.