18. juli 2024

Hvor sikter Gud?

Livet er en hjertesak. Gjennom historien er det Guds nåde og barmhjertighet som skinner klarest. Det var slik han forklarte seg selv for Moses. Slik kjente David ham, ja selv Jona ble forbitret fordi han visste at Gud gjerne ville tilgi. Gud sier også at sann tilbedelse er at vi gir dette videre, altså viser nåde og barmhjertighet overfor andre. Man trenger ikke mye fartstid for å finne ut at mennesket er skapt mer for rett motivasjon enn for perfeksjon i en ytre forstand. Så ser også Gud til hjertet og gjør de minste barna til de beste eksemplene for borgere av Guds eget rike. Hjertets motivasjon er kilden til alt som strømmer ut av våre liv. Hva sier kong Salomo i ordspråket? «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.» (Ordsp 4:23)

Det er evnene våre som også setter begrensninger. Vi vet ikke alt, vi har ikke all makt og vi kan ikke være alle steder på samme tid. Med et slikt utgangspunkt må det være åpenbart at det er hjertets holdning som teller. For den beste motivasjon vil føde frem det beste vi har av forståelse og gjerninger. At vårt indre og vårt ytre liv henger sammen understreket både Jesus og apostlene. Vi er hele. Kong Salomo sa også at «Som han tenker i sin sjel, slik er han.» (Ordsp 23:7)

Ordet torah er avledet fra et annet hebraisk ord, yara. Dette ordet oversettes mest å lære, skyte eller bueskytter. Det blir for eksempel brukt når bueskytterne skjøt på kong Saul og såret ham. (1 Sam 31:3) Toraen eller læren er altså noe som innebærer det å sikte rett. Samtidig er det hebraiske ordet for synd (ḥaṭṭā’āṯ) avledet fra ḥāṭā’, som også betyr å bomme på målet, stien eller pliktene.

Tenker vi litt over det blir det vel åpenbart at det måtte være slik, at Gud ser til hjertet altså. Vi er jo alle så ulikt utrustet.

Og er det slik, så må vi forvente at vi også læres opp til å se inn i Guds hjerte når vi skal forstå det han sier. Selv om han er perfekt i sine gjerninger, må vi også se dypere. Vi ønsker så ofte å vite, å ha fast kunnskap, selv der Gud ønsker at vi skal sette vår lit helt og fullt til ham.

For, er det ikke slik, at når vi leser alt som står skrevet, så er det noe vi sliter med å plassere, ja det er nærmest som om der er selvmotsigelser. Hvorfor er det ellers mulig å ende opp med så mange fortolkninger?

Kanskje noe av det vanskeligste er det å knytte det som står skrevet til tidslinjen. For det er historiske realiteter. Noe så elementært som å tidfeste når de ulike bøkene ble skrevet hjelper oss å forstå sammenhengen. Så er det innholdet. Hvem skrev, til hvem, hva skrev de om? Hva var for samtid og hva var for fremtid? For vi ønsker å forstå historien, men vi ønsker også å forstå hva Gud har talt med relevans for vår egen tid. Og det er kanskje ikke så lett hvis vi hele tiden vil ha svar på spørsmålene disiplene stilte. De ville vite når ting skulle skje. De fikk ikke svaret de ville ha, for Jesus sa: «Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far.» (Mt 24:16) Hadde de fått svaret de ville ha, ville Jesus ha forledet dem til treet om kunnskap til godt og ondt. Det gjorde han ikke.

Vi gjør vel i å søke å forstå hvor Gud sikter. Hva er hans intensjon? Når han arbeider så er det får å oppnå noe som ligger i hans hjerte. Da er det i tidens fylde at fullbyrdelsen også skjer. Tendensen vår er dessverre ofte at når vi får kunnskap så slipper vi taket i Gud. Får vi derimot kjennskap til Guds hjerte og intensjon, så har vi mulighet til å engasjere oss med det.

Hvor sikter Gud? Et historisk siktemål finner vi da han valgte ut et folk for å føre dem inn i et løftesland. Det var en reise som kanskje kunne vært unnagjort på få dager sett i geografisk avstand. Hvorfor skjedde det ikke? Jo, Gud siktet også på noe viktigere, ikke bare at han skulle ha valgt dem, men også at de ville velge ham. Det skulle bli et gjensidig forhold. Han måtte altså erstatte noe gammelt med noe nytt. Det tok tid.

Så kanskje, istedenfor å hele tiden være opptatt av tidfesting, skulle vi lete etter Guds intensjoner. Hvor skal han? Hvor skal historien? Hvor skal skapningen? Hvor skal du og jeg? For Jesus visste heller ikke dagen eller timen, men han hadde full tillit til sin Far. Han kjente sin Far og han kjente sitt oppdrag.

Kjenner vi Guds hjerte, kan vi også lære å bøye oss for Guds store hensikt og i utholdenhet legge våre intensjoner til, for i tro å se Guds drøm forløst på jorden.

La oss sikte sammen med Far!