15. juni 2024

Vårt forhold til tid

Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt til menneskenes barn, leser vi i Salme 115 vers 16. Hopper vi tilbake til begynnelsen av Salme 24 leser vi likevel at Jorden hører Herren til – alt det som fyller den, verden og de som bor der. Hva skal det bety? Er det ikke selvmotsigelser?

Når vi gjennom Skriften får innblikk i Guds evige hensikt blir det klart at Herren står som Skaper, opprinnelse og øverste myndighet. Nettopp derfor kan han også delegere myndighet til mennesket. Det vi så ofte gjør er at vi skaper et unødvendig skille mellom Gud og mennesker, som om vi har behov for å være uavhengige. Både Gud og historien forteller oss at det er feil. Det kalles også for synd. Guds evige hensikt er et relasjonelt samspill som skulle fylle hele skapningen med liv og glede.

Gjennom historien ser vi at mennesker stadig har kommet med initiativ som ikke var etter Guds plan. Gud har likevel vist en enorm respekt for menneskenes valg og tillatt mye man ikke skulle forvente. Det betyr også at Gud forventer mye av oss.

Da Israels folk ville ta seg en konge og bli som folkene rundt dem, var det ikke Guds plan for dem. En stor synd ble det kalt. Israels mange opp- og nedturer forteller oss at de stadig vandret på feil vei.

Når generasjoner vokser opp i samfunn som er på feil vei blir mye normalt for dem, selv om det er langt fra Guds hensikt. Dette er disippelgjøring i praksis.

Leser vi Skriften kan vi gjenoppdage disse merkesteinene. Da skjønner vi også hvor de har blitt flyttet. Kan vi stille dette spørsmålet ved vår tidsregning også? Og selv om det ikke betyr at vi må forkaste det vi har, kan det være at livet blir rikere og mer i tråd med Guds tanke dersom vi er bevisst det han satte i gang? Det var tross alt den visdommen som satte hele universet i gang som sto bak.

Hva gjør det med et samfunn som lærer at en dag går fra mørke til lys, heller enn fra lys til mørke? Man går fra hvile til arbeid, heller enn fra arbeid til hvile. Kan dette gjøre noe med sentreringen av livet, rundt Gud heller enn rundt oss selv? Gud skapte ut av mørke og det ble lys. Slik formet han også døgnets rytme.

Solen og månen ble gitt for å fastsette tider, dager og år. Den vestlige verden har i dag en kalender som er sentrert rundt påske, altså Jesu død og oppstandelse, enden på den gamle pakt og starten på den nye. Den gregorianske kalenderen har sitt navn etter pave Gregor XIII. Han var opptatt av vitenskap og hadde som mål at tidsregningen skulle gjenspeile den astronomiske realiteten. Julius Cæsar hadde tidligere laget en kalender som ikke var samstemt med virkeligheten.

Vår vestlige tidsregning er dermed sentrert rundt Jesus. Samtidig vet vi at også han ble en del av Faderens store fortelling. Den får vi ved å ta hensyn til de som har bevart denne tidsregningen, nemlig jødene. 2024 er ikke et nøyaktig tall fra Jesu fødsel. Kong Herodes døde rundt fire år før vår tidsregning, så vår kalender er nok 4-7 år forsinket allerede.

Jødene tar utgangspunkt i skapelsen når de regner tid. Skriftlærde har tatt utgangspunkt i Skriftene og regnet seg tilbake til en høst 3761 år før vår tidsregning starter. Jødenes Rosh Hashana (hodet til et år) starter på den nordlige halvkules høst. I denne tidsregningen er vi nå i år 5784 og går kvelden den 2. oktober inn i år 5785.

Det er i jødenes tidsregning at dager og millenium får en sammenheng. De syv skapelsesdagene får også en knytning til perioder på 1000 år. Vi leser for eksempel at for Gud er en dag som tusen år og tusen år som en dag. (2 Pet 3:8) Gud hvilte på den syvende dagen, noe jødene også gjør. I denne tidsregningen ser vi at vi nærmer oss slutten på den sjette dagen, altså at noe er ved å komme til sin ende.

I lys av alt det som er satt i stand og instruksene Gud har gitt sitt folk er det visdom i å løfte frem disse rytmene og sammenhengen Gud har gitt oss. Det er ennå dag og menigheten har et oppdrag. Må våre liv stadig med sentreres rundt den evige kilden, Herren som troner over alt.