21. mai 2024

En revisjon av trosbekjennelsen?

Den mest brukte apostoliske trosbekjennelsen stammer fra 700-tallet. Dette var lenge nok etter Jesu liv og virke på jorden til at man også må regne med noe grums i utviklingen. Den blir fremdeles brukt mange steder i Norge. Det som er viktig er at vi har forståelse og hjerte bak det. Hvem har vel ikke humret over den svært så monotone forestillingen denne seansen kan være?

La oss først se på vårt studie, den versjonen som kommer fra 700-tallet. Noe så essensielt må vi granske nøye, for dette skal være oppsummeringen av det viktigste i våre liv. Alt som finnes i trosbekjennelsen bør vi kunne spore direkte tilbake til Skriften.

Den apostoliske trosbekjennelsen (bokmål)

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den hellige ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den hellige ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen.

Trosbekjennelsen har tre deler som til sammen erkjenner den treenige Gud. Den starter også ved å anerkjenne Faderen som kilden til alt. Jesus sa også at han kom for å åpenbare Faderen. Sammen med Guds allmakt, som nok var viktig på den tid, kan man også erkjenne hans evige åndelige natur, hans allviten og hans tilstedeværelse hvor vi enn er.

Denne bekjennelsen tilskriver skapergjerningen til Faderen, mens Johannes gir denne æren til Jesus. (Joh 1:3)

Jesus er sentral i trosbekjennelsen. Hans guddom indikeres sammen med det overnaturlige ved jomfrufødselen. Et stort dilemma med den opprinnelige bekjennelsen er at den hopper over hele Jesu liv her på jorden da den nevner fødselen og så korsfestelsen. Dette er ikke rett, for det livet Jesus levde blant menneskene er essensielt for budskapet han kom med. Når Jesus selv lærte sine etterfølgere å be «La ditt rike komme. La din vilje skje.» handler det nettopp om dette levde livet. Ja, Esekiel skriver: «Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk og jeg skal være deres Gud.» (Esek 36:27,28) Denne unnlatelsen kan derfor ikke gå upåaktet hen. Vi må revidere.

Selve offeret Jesus ga gies som rett stor oppmerksomhet. Dette er historiens nav og må være med. Det ville også vært riktig å inkludere at det var Guds eget folk som sto bak forkastelsen og smerten som ble påført Jesus. Pilatus var en i rekken. At Jesus dro til dødsriket er greit, men hva gjorde han der? Forkynte han ikke for de som bodde der? Og hva skulle det være om ikke budskapet om tronskifte?

Jesus dro til himmelen. Skriften forteller oss at der både sitter og står han. Fra Paulus sine ord må vi avlede at Jesus er høyst aktiv der ved sin Fars side. I brevet til korinterne er det klart at Jesus er i kamp for å legge alt under sine føtter.

Så erkjenner vi troen på at Jesus skal komme tilbake. I følge Peter skal han ikke bare returnere. Han skal også gjenopprette alt det skapte. Føre det tilbake til sin opprinnelige hensikt. Det er noe håpefullt å tro!

I siste avdeling erkjenner vi vår tro på Den hellige ånd. Uunnværlig! Så erkjenner vi at vi er kalt ut av mørket og inn i lyset; hellige! At vi er kirke er for lite, for den blir så lett institusjonell og hierarkisk. For det er menighet vi er, et åndelig legeme satt under ham som er hodet; Jesus Kristus.

Trosbekjennelsen avsluttes på herlig vis. Vi erkjenner sannhetene om den fantastiske forløsningen som skjer når våre synder blir tilgitt. Vi ser for oss oppstandelseslegemet; forløst, helbredet, sprudlende og innviet. Og til slutt bekreftes sannheten om Guds evige drøm, at vi skal få bo i hans lys dag og natt, et liv som varer evig. For et håp og for et løfte!

Det er egentlig viktigere at du vet hva du tror enn at du gjentar ord du aldri virkelig har reflektert over. For du lever ikke på andres tro enn din egen. Derfor må troen din ha innhold. Bruk gjerne den opprinnelige trosbekjennelsen som utgangspunkt. Det er godt arbeide. Tenk så gjennom hva du tror og formuler dette med egne ord.

Da kan du ende opp med noe du faktisk tror. For min del er det noe sånt som dette:

Trosbekjennelse

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige;
livets opprinnelse og endemål (Joh 4:23, Joh 14:6)

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, (Joh 1:14, Mt 16:16, Ro 10:9)
himmelens og jordens skaper, (Joh 1:3)
som ble unnfanget av Den hellige ånd, (Luk 1:35)
født av jomfru Maria, (Luk 1:27, Gal 4:4)
levde et hellig liv til etterfølgelse, (Mt 4:19, Lk 9:59)
ble pint under Pontius Pilatus, (Joh 19:1)
korsfestet, død og begravet, (Joh 19)
kastet ut denne verdens hersker, (Kol 2:15, Joh 12:31, Joh 16:11, Ef 1:20-22)
forkynte evangeliet i dødsriket, (1 Pet 3:19)
stod opp fra de døde tredje dag, (Joh 27:63, 28:6)
fór opp til himmelen, (Luk 24:51)
står ved Faderens høyre hånd, (Apg 7:56)
legger alle makter, myndigheter og velder, (1 Kor 15:24-27)
under sine føtter, (1 Kor 15:25)
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde, (2 Tim 4:1)
og gjenopprette sitt skaperverk. (Apg 3:21)

Jeg tror på Den hellige ånd, (Ef 2:18, Joh 14:16,17)
en hellig allmenn menighet, (1 Pet 2:9, Åp 5:9,10)
de helliges samfunn, (apg 2:42)
syndenes forlatelse, (1 Joh 1:9)
legemets oppstandelse, (1 Kor 15:39-54)
og liv som varer evig. (Joh 10:28)
Amen