15. juni 2024

Denne slekt

I en tid hvor sannheten utfordres gjør vi så inderlig vel i å stadig søke den. Vi må grave oss tilbake til kildene og finne ut at det har seg slik det sies. Hvilken smerte har ikke løgnene brakt både Gud og mennesker? Hva med løgnen som ble spredt om at Jesus ikke var oppstått, men at kroppen hans var stjålet? Jo, vi gjør vel i å søke åpenbaring og lys, spesielt i tider med mye mørke. Mørke er alt som ikke er kompatibelt med virkeligheten. Det fører til død og ødeleggelse. Sannhet er en nøyaktig beskrivelse av virkeligheten slik den er.

Du og jeg befinner oss på historiens tidslinje. Vår generasjon er som ledd i et større hele. Vi har aldri levd før og når våre liv er omme vil vår generasjon også være det. Etter oss kommer det nye generasjoner, eller slekter.

Hva er viktig med det da?

Jo, Gud forteller nemlig noe gjennom slektene. I Skriften ser vi at de vies mye tid, disse slektstavlene. Der lærer vi at ting henger sammen. Vi finner hensikt på et nivå som bare Gud kan styre.

Matteus evangelium starter med en ættetavle, nettopp for å formidle Guds store perspektiv, sammenhengen. Der var «fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortførelsen til Babylon og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon inntil Messias.» (Mt 1:17)

Det greske ordet genea brukes her i flertall (geneai) for å fortelle oss at ættetavlen er sammensatt av slektsledd, altså unike og individuelle levetider for hver slekt. Ordet genea oversettes nettopp levetid når vi i apostlenes gjerninger leser: «For David sov inn, etter at han i sin levetid [genea] hadde tjent Guds råd.» (Apg 13:36) Ordet kan også oversettes generasjon, og regnes da som levetiden til en gitt generasjon, avgrenset i tid. Vi kan bruke bildet av en kjetting med ulike ledd. Alle leddene er koblet sammen, men hvert av dem utgjør en avgrenset enhet. Hvert ledd er da som en slekt, en generasjon eller en levetid. Når ordet genea brukes i flertall (geneai) handler det dermed om rekken av ledd i kjettingen, som i begynnelsen av Matteus.

Det er kanskje lett for oss å bruke teologiske generaliseringer når vi skal forstå ordet slekt. Dersom en slekt skulle forstås som hele slektsrekken, så ville ikke ordets flertallsform gi mening. Genea handler om en konkret generasjon eller levetid, avgrenset i historien med begynnelse og ende.

Det vi ser Jesus gjøre er å tale helt konkret til sin samtid. Han snakket om «denne slekt» (Mt 11:16, 12:41,42) Han sa «denne onde slekt» (Mt 12:45), «denne utro slekt» (Mt 16:4) og «denne forderverde slekt» (Mt 17:17). Her brukes genea alltid i entall, altså om menneskene som levde da.

Hopper vi raskt tilbake til Daniels bok finner vi et utsagn som tolkes på svært forskjellig vis, men må i utgangspunktet forståes som det skrives. «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et aller-helligste.» (Dan 9:24) Aner vi konturene av det som skjedde på Jesu tid? Vi ser det åndelige lederskapet; yppersteprestene, skriftlærde, fariseere og sadukkeere, gjøre nettopp dette; innelukke frafallet og forsegle synder? De ledet folket inn i endens tid, slutten på den gamle pakt, forløsningen av den nye pakt. Et historisk vendepunkt.

For hva leser vi i Matteus 23? Er det ikke en domsavsigelse? Målet for deres synder var fullt! Vi ser dette som et historisk prinsipp også overfor andre folk. Til og med det lovede landet måtte stå på vent til folkene som bodde der hadde fylt målet for deres synder. Jesus holder en tordentale og vi aner en lidenskap av reneste og helligste sort. Det er steinharde hjerter som ikke omvender seg. «Så fyll da opp deres fedres mål!» (Mt 23:32) «Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden … Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt!» (Mt 23:35a,36) Her står det altså denne genea, generasjon eller levetid.

Jesus forlot tempelet etter dette. Det som følger kan dermed være en av Skriftens mest misforståtte og kanskje misbrukte taler. Hadde disiplene Daniels åpenbaring i tankene? De var nysgjerrige på når det skulle skje og tegnene som ville bekrefte det. Talen strekker seg gjennom hele Matteus kapittel 24 og kapittel 25. Første vers i kapittel 26 forteller oss at talen er over.

Det er mange vonde ting som skal skje i følge Jesus. Han er også veldig konkret i det han sier. Mye av det som sies er ting som ofte blir tolket inn i vår egen samtid, ja kanskje har man til alle tider dratt med seg dette. Er det riktig? For hva sier Jesus i Matteus 24:34, etter å ha lagt ut om alt som skal skje? «Sannelig sier jeg dere: Denne slekt [genea] skal visselig ikke forgå før alt dette skjer.«

Nå får vi et dilemma. For har ikke de fleste av oss vokst opp med å høre forkynnelse om at dette ennå ikke har skjedd? Jordskjelv, hunger, krig, forfølgelse, trengsel og hat. Falske profeter og lovløshet. Ja, og forkynnelsen av evangeliet over hele jorden. Og så dette ultimate tegnet: «For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli!» (Mt 24:21)

Ja, vi kan si akkurat hva vi vil, men kan vi fornekte at Jesus selv sier at disse tingene skulle komme over menneskene som da hadde sin levetid? De var generasjonen som selve Messias, Frelseren ble sendt til, og likevel fornektet de ham. Han kom for å åpenbare Faderens nåde og barmhjertighet, men de sa nei! Han kom for å vitne om sannheten, men de ville ikke ha den. Dermed fylte de målet for sine synder og konsekvensen kom.

Kanskje er dette mer enn nok å tygge på. For dette har konsekvenser. Dersom vi fremdeles går og ser etter tegn som ble oppfyllt for 2000 år siden, hva skal vi se etter dersom de er historie?

Gjorde ikke Jesus opp med åndskreftene som hadde herjet verden? Løftet han ikke blikket vårt slik at vi kan se fremover mot noe annet, noe bedre? Snakket han ikke om Guds rike? Sa han ikke at vi skulle ut og gjøre disipler av alle folkeslag? Skal vi ikke ta på oss Guds fulle rustning slik at vi kan bli stående? Skal vi ikke vokse opp til Ham som er hodet for dette nye legemet? Og hører ikke hele skapningen til Herren nå, i alle fall juridisk sett?

Er det mulig vi har et annet oppdrag enn bare å vente? Kanskje, bare kanskje, er det tid for å reise seg i denne oppstandelseskraften, med et sinn som er formet av himmelens lære, og med kraften som reiste Jesus Kristus fra de døde?

Dette er vår levetid. Hvordan vil DENNE slekt forholde seg til kallet fra Herren?

En kommentar til “Denne slekt

Kommentarfeltet er stengt