av I gode dager vil vi ikke at det skal ta slutt. Det er nærmest som om vi heller vi leve i en illusjon enn å se på realitetene. Og hva gjør vi ikke i dag for å holde liv i illusjonen? Hvor langt har ikke den nasjonen som i Guds barmhjertighet ble født på ny i 1814 gått bort fra Gud? Er det stolthet eller naivitet som gjør at vi tenker det skal fortsette?
Jo, man kan alltid stille spørsmål ved flere av våre landsfedres motivasjoner. Det var maktkamp da også. Men det de gjorde var å erkjenne den evige Gud som kilden til og vokteren av Norge. De avsluttet arbeidet med å fatte vår grunnlov med å gå i kirke sammen. Dermed beseglet de vår nye fødsel foran Herren.
Det krevde menn og kvinner som sto sammen for å bygge nasjon. I harde tider fødes dette frem. Vi ser sammen med det som skjedde på overflaten også en bønne- og vekkelsesbevegelse. Det var dermed både omvendelse og oppvåkning som førte til reformene. Bare dette kan føre til noe som varer.
Det som skal vare må også voktes, som Adam fikk oppgaven ved skapelsens begynnelse. Hva er det med velstand og gode tider som gjør oss så sløve? Så altfor raskt flytter vi blikket fra den som velsigner til selve velsignelsen. Dermed forsegles skjebnen. Takknemlighet og verdsettelse blir til dovenhet og apati. Sløve mennesker forføres lett. Vi ledes til avguder og vil ha det som klør i øret.
Herren er tålmodig for han vil ha omvendelse. Vi kan alltid velge omvendelse i dag, ikke bare når krig, sult og pest rammer oss. Er vi i dag late og bortskjemte? Har velsignelsene blitt en forbannelse for oss? La oss minne oss selv på ordene som kom gjennom profeten Jeremia. «Når du løper sammen med fotgjengere, og det gjør deg trett, hvordan vil du da løpe om kapp med hester? Du kjenner deg nok trygg i et fredelig land, men hva vil du gjøre i krattskogen ved Jordan?» (Jer 12:5) Generasjoner som aldri har lært å kjempe for noe blir late. De krever rettigheter, men tar ikke ansvar. Da er de også lette å manipulere.
Uten å gå inn i alle de mørke detaljene, må vi erkjenne at Norge står ved en ende. En syklus har gått og det er tid for veivalg. Alvoret ligger i at dersom vi ikke velger omvendelse så er det fangenskap som ligger foran. Det er våre barn som vil erfare tyngden av dette. Har de lært å kjempe, eller er de late og bortskjemte?
Du som er far og mor, bestefar eller bestemor, har du vendt deg til Gud i omvendelse? Står du i gapet for den oppvoksende slekt? Vi må gjøre disipler av våre barn og se til at en gjenpart kan bli berget fra løvens gap. For Herren er barmhjertig og nådig, men han lar ikke syndere være ustraffet.
La oss vende oss til Gud. La oss vandre på Guds veier og søke hans ansikt. Det er alvor.
