18. juli 2024

Om å plukke opp fornærmelser

Uansett teologi og historiesyn er nok de fleste i stand til å enes om at det er mye åndelig mørke rundt oss. Det er ikke første gang i historien det er tilfellet. Profeten Jesaja skrev: «Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene.» (Jes 60:2a) Belgmørke er et sterkt ord å bruke, så mørke har det sannelig vært i tidligere tider også. Med mørke forsvinner også lysets lære. Vi kan ikke forvente å finne særlig mye fornuft og liv der mørket regjerer. Og siden tankene våre er en av slagmarkene vil den lære som fyller samfunnet også komme fra dette mørket. Død og ødeleggelse er konsekvensen.

I dag har dette med fornærmelser blitt en stor sak. For mange er det ikke bare en rett å bli fornærmet, men en plikt. Svakhetstyranni kan det også kalles. Det handler stort sett om ideologier som fanger mennesker i sin egen umodenhet og synd. Dette kan umulig være noe annet enn en kamp mot den sannheten som gir håp og setter fri.

Om noen i den sammenheng skulle hatt rett til å kjenne seg fornærmet, ja så var det Jesus. Han, evig Gud og universets gode Skaper, ble ydmyket, hånet, spyttet på, trakassert, mobbet, hengt ut og behandlet på så nedverdigende vis at han skulle i alle fall ha rett til å bli fornærmet. Men han ble ikke det. På den andre side var han omringet av mennesker som plukket opp fornærmelser over alt. Jesus ble en snublestein. De ville ikke vandre i lyset og forble fanget.

Når man har et selvsentrert liv vil sfæren rundt en selv være enorm. Individualisme er dermed en tikkende bombe. Alt som kommer innenfor ens radar kan være en potensiell trussel. Koble det med verdisystem og ideologier som tegner kartet, ja da har vi trøbbel i gjære. Her er åndskreftene aktive.

Hva når noe dukker opp på radaren? En person, en mening, en ting, eller hva det nå enn kan være. I svakhetstyranniet er ikke individene i stand til å fungere i fellesskap, derfor ender de opp som tyranner. Mennesker holdes fanget i sin umodenhet og ender opp i håpløshet. At dette svakhetstyranniet så brukes av krefter med agenda er vel utenfor enhver tvil.

Jesus har en svært så enkel kur for dette: Sannhet. Løgnene florerer i dag. Informasjonssamfunnet er ofte rotløst og mange vet ikke hvor de har kilder de kan stole på. Lett påvirkelig og sårbart med andre ord. Og den som går rundt og plukker opp fornærmelser får til slutt en samling som er overveldende stor. Det går ikke i lengden! Noe kommer til å skje. I denne håpløsheten er det at ropet etter noe håpefullt vekkes opp.

Der er han: Frelseren. Ikke bare vil han sette oss fri fra mørket, han vil også lære oss veien vi skal vandre. For han har prøvd det alt.

Gud tar dette med tilgivelse ufattelig alvorlig. For når vi plukker opp fornærmelser så er det mangel på tilgivelse vi egentlig gjør oss skyldige i.

Jesus lærte disiplene å be. «…forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» «For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere.» (Mt 6:12,14,15)

Skal vi følge Jesus, ja da har vi muligheten til å leve fullt ut som mennesker. Han unnskyldte seg ikke med at andre gjorde ham sint eller at han ‘ble fornærmet’. Som barn fungerer man gjerne slik, fordi følelsessenteret har stor rolle i vår utvikling. Skriften oppmuntrer oss likevel alle steder til å vokse i modenhet, slik at kjærligheten kan fylle oss. Paulus sier at «Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» (1 kor 13:7)

I prinsippet kan vi nok alle si oss enige i dette. Det er også Skriftens lære. Så har vi realiteten. Kanskje handler dette mest om at vi ikke går rundt og plukker opp unødvendige fornærmelser, eller oppfører oss som barn i voksne kropper. Sammen med denne moderne plagen finnes det også mange som virkelig har blitt fornærmet, ved mishandlig, overgrep og lignende. Det kan vi ikke ta lett på, og det er nesten ikke rett å plassere disse i samme bås. Veien fremover er nok like fullt den samme. Det er den frigjørende kraften i evangeliet om Guds rike som blir oljen som helbreder vårt indre. Jesus er en medvandrer som lengter etter å føre oss alle inn i frihet og til modenhet. Uansett hva vi har erfart legger han stor vekt på at vi endelig kan tilgi og selv settes fri fra fornærmelsen. Da, og bare da, kan vi fullt ut elske. I slike situasjoner erfarer vi at vi har behov for en levende relasjon med vår Frelser og det å kjenne Åndens kraft i våre liv.

Når Jesus virkelig får satt oss fri, ja da er vi ufornærmelige. Frihet er jo evnen til å kunne elske Gud og vår neste som oss selv.

Størst av alt er kjærligheten!