20. mai 2024

Stå på murene

Når vi skal vokte noe er det helt vesentlig at vi vet hva vi skal passe på. En jobb trenger beskrivelse. Adam fikk et område han skulle dyrke og vokte. Kanskje vi også kan kalle det et ansvarsområde. Det handler også om å forvalte et potensiale.

Spørsmålet vi må stille oss, og som kanskje mer enn noe blir belyst i disse dager, er om alle nasjoner er gitt en arv lik den vi ser Israel kjemper for, altså landområde på jorden. Er de et forbilde for alle nasjoner? Leser vi de gamle skriftene så ser vi at selv jødene ble befalt å gå gjennom landområder som Gud hadde gitt til andre folk. Han er den som gir denne arven. Vi leser: «Da sa Herren til meg (Moses): Lenge nok har dere dratt omkring disse fjellene. Vend dere nå mot nord! Og tal til folket og byd dem: Dere drar nå fram gjennom det landet som tilhører deres brødre Esaus barn, som bor i Se’ir. De blir redde for dere, men dere skal ta dere vel i akt, så dere ikke gir dere i strid med dem. Jeg vil ikke gi dere så mye som en fotsbredd av deres land, for jeg har gitt Esau Se’ir fjellene til eiendom.» (5 Mos 2:2-5)

Mange oppfatter dette som et unødvendig perspektiv å trekke inn i våre åndelige liv. Vi skal jo ikke ha noe jordisk perspektiv på ting, eller? For vi skal jo alle flytte til et bedre sted, eller? Hvorfor så tvil ved dette?

Er angrepet og åndskampen mot dette utvalgte folket også et angrep på alle nasjoners Gudgitte rett? Mange, selv fra andre folkeslag, er i dag villige til å dra til Israel for å kjempe for deres sak. Hvordan står det til i egen nasjon?

Dette starter lenge for man kommer til noen slags væpnet konflikt. Ja, det starter for så vidt i åndsrommet, med den lære vi tar til oss. Kanskje kan vi også for nasjoner bruke disse grunnleggende faktorene; trygghet, identitet, tilhørighet, hensikt og kompetanse. Alle disse får sitt innhold et sted, hos en kilde. Hvem er Norges kilde?

Historien forteller oss at vi er gitt en arv av Skaperen. Sporene er mange, selv om det må graves frem. Norge har blitt født og det har blitt gjenfødt. 1814 var en gjenfødelse av vår nasjon. Det var frukten av en åndelig oppvåkning. Hans Nielsen Hauge representerer dette på en sterk måte.

Det har blitt foreslått at nasjoner også har livssykluser, mye på grunn av menneskets tilbøyeligheter. 200-250 år er ikke uvanlig for denne syklusen. Det har blitt oppsummert slik: Tøffe tider skaper sterke mennesker, sterke mennesker skaper gode tider, gode tider skaper svake mennesker, svake mennesker skaper tøffe tider.

Skriften gjør nok ikke annet enn å bekrefte dette mønsteret. Tøffe tider fører med andre ord til en omvendelse.

Hvordan er Guds folk posisjonert for å spille en rolle i tiden? Er det en overdrivelse å si at vi er splittet? For mange ser på dette med det jordiske som bortkastet, mens andre tror det er vesentlig. Vi snakker fremdeles om det verdslige og det hellige, og tenker at vi opererer i to forskjellige verdener.

Er vi også sønner og døtre av det som kalles tidsånden? Har vi blitt lurt, slik Eva ble det? Er her ikke noe igjen å kjempe for? Venter vi bare på det magiske øyeblikket når helten stiger inn på scenen?

Vi bruker ofte bildene fra Nehemja og Jesaja om å stå på murene og vokte. Vi ser det primært som en forbeders rolle, en som kjemper i åndsrommet. Spørsmålet er hva vi ser etter.

Gud har gitt alle folk en arv. Israel er vår rollemodell. Løftene for dem står fremdeles. Hvilke løfter har Gud gitt vårt folk?

Det er tid for grundig omvendelse. Vi har forkastet Gud og må be om hans nåde over vårt folk.

Noen er våkne, mange er i ferd med å våkne. Det er tid for å reise seg og stå på murene også for Norge. Vi har også en arv å bære foran kongenes Konge! La oss ikke skusle det bort.