15. juni 2024

En vei som fordrer engasjement

Mange evangelikale kristne har fått hamret inn dogmet om at det ikke er frelse i gjerninger. Ja, har vi fått det hamret så hardt at vi har blitt redde for gjerninger i det hele tatt? For utsagnet er jo riktig. Vi frelses ikke av gjerninger. Var det tilfelle så døde Kristus uten grunn.

Dermed er vi på flukt fra kjødets urenheter, ja skulle være det i alle fall. Spørsmålet er om vi har fått en del grums i ‘maskineriet’ som rett og slett lammer oss. For selv om frelsen ikke er ved gjerninger, så er skriften like tydelig på at frelsen fører til gjerninger. Ja, troen er ikke sann tro uten gjerninger.

I Norge plages nok kulturen fremdeles godt av jantetenking. Dermed ender mange lett opp som Askepott, sittende og rote med asken i peisen, uten helt å skjønne hva Gud har kalt oss til. Vi ender nærmest opp med en form for selvplaging, hvor vi ikke tillater oss selv å vokse opp til manns modenhet, men stadig må tilbake til korset. Dette kan virke nesten blasfemisk, men der er noe vi må ta oppgjør med. For, dersom vi hele tiden, som Jesu etterfølgere går tilbake til korset, ja da er det noe som ikke stemmer. For korset er en transaksjon. Det er en inngangsdør, ja den eneste, til Guds evige hensikt for hver og en. Kan det hevdes at dersom vi hele tiden må tilbake til korset, så er det noe med omvendelsen som ikke er fullbyrdet? For hva sier hebreerbrevets forfatter? «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud.» (Heb 6:1)

Hvordan fortsetter forfatteren av brevet? «For den som en gang er blitt opplyst … har smakt … og har fått del …» (Heb 6:4) «… og så faller fra …» (v6) Ja, for er ikke det å holde fast i det gamle og skrøpelige nettopp å underholde det gamle, frafalne livet? Vi skaper en konflikt i vårt indre, hvor vi ikke helt og fullt flytter inn som sønner og døtre av Faderen, men tillater det gamle å bli værende og må dermed stadig tilbake til barnelærdommen. Dette er ikke Skriftens lære.

Er vi født på ny, må vi gi alt vi har for å nære vårt nye liv og identitet. Kamp er det, men vi kan jo ikke gå tilbake og si oss enige med anklageren, eller? Dersom vi ikke er villige til å ta imot det Gud gir oss, er vårt åndelige liv dømt til asken. Det vi i praksis ender opp med er et fangenskap som stadig må nullstille og gå tilbake til start. Ja, for når vi lever i denne uløste konflikten så ender vi opp med å stadig korsfeste Guds Sønn.

Det er bare Kristus som er i stand til å løse lenker. Det er bare Jesus som kan rive i stykker det kulturelle teppet som ligger over et folk. Det er han som har seiret over dødens krefter. Frelsens hovedingredienser er omvendelse (herredømme) og tro. Tilgivelsen, fødselen, rettferdiggjørelsen og det nye livet er helt og holdent Guds verk. Forvandlingen skjer ved at vi fylles med Guds kraft og sinn. Lærer vi ikke å tenke hans tanker så kan vi i praksis forbli like fanget som før.

Dermed kalles vi inn i en relasjon som fordrer respons. Vi går fra å være døde til å ha liv. Mennesket skal gjenopprettes. Vi er ikke lamme, men levende. Gjerningene som nå fødes frem kommer fra vår tro på Gud. Og, jo vi bærer korset i oss daglig, men vi må gå forbi barnelærdommen.

I dette nye livet skal Guds rike manifesteres, i legemet. Menn, kvinner og barn får nye liv i Kristus. Da er det riket inne i oss som former våre samfunnsuttrykk. Ektefolk, fedre, mødre, søsken, lærere, forretningsfolk, idrettsutøvere, kunstnere, politikere og det mangfold av uttrykk som finnes i et samfunn skal nå fylles av himmelens lære.

Har mørket fått plass blant oss fordi vi nekter å stige inn i fylden av det Jesus har gjort i stand? Troen vil alltid føde frem gjerninger. Hva tror vi da?

Er Jesus i sannhet vår Herre, da vil vi følge Hans ord, ja vi vil lengte etter det og vokse i det.

Det er behov for tro som føder frem gjerninger. Det er tid for engasjement!