15. juni 2024

Tro eller trofasthet?

Profeten Habakkuk gir oss en himmelsk nøkkel når han skriver: «Men den rettferdige, ved tro skal han leve.» (Hab 2:4) I brevet til Hebreerne leser vi i samme bane: «Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud.» (Heb 11:6)

Hva er det egentlig Habakkuk sier? For leser vi det han sier på hebraisk, så ser vi at ordet som oversettes tro, egentlig betyr trofasthet. Emuna er et fjellstøtt ord som hovedsaklig oversettes trofasthet (18x), sannhet (13x) og trofast (5x). Bare en gang brukes ordet tro for å oversette emuna. Skal vi gjøre det betyr det også at ordet befinner seg i en sammenheng som ikke tillater oss å blande inn tvil i selve begrepet. Det gjør også tro til noe som er aktivt og engasjert. Emuna er ikke et ord som snubler. Det er pålitelig, overgitt og stødig. Slik er det den rettferdige lever i henhold til Habakkuks ord.

Hva gjør et slikt trosbegrep? Noe av det første er at det bekrefter både verdi og evner. Det betyr også at ordet åpner opp for muligheter. Vi er ikke bundet til en passiv holdning, men kan stige inn i et Gudgitt potensiale. Ser vi på ansvar som noe positivt, blir det en mulighet for oss.

Den nye pakts trosbegrep støtter hebraisk tanke. Også der finner vi tanken om det stabile, det overgitte og det lydige. Jakob viser oss også troens motpol, noe som er en fiende av troen, ikke tro i seg selv, nemlig vantro. Tvil føder frem dette.

Er det ikke denne kampen vi opplever hver dag? Der er mye vi tror uten å tvile. Det er grunnet på bevismengde, på erfaring og et levd liv. Når tvilte du sist på at veien du går på ville bære deg? Når du har erfart noe hvor bevismendgen er tilstrekkelig, vil troen være sterk.

Kan en grunn til at vi har vannet ut trosbegrepet også være at vi lever et utvannet liv? Hvilke kilder drikker vi fra? For samfunnet er fullt av det som ønsker å erstatte Gud. Og det er ikke alltid like enkelt å leve det rene livet, men det er dit vi er kalt. Dersom vi ikke vokser i vår trofasthet overfor Gud, er det noe som står i veien for at vi kan erfare HANS trofasthet? Hvorfor er bevismengden så liten at vi sliter med å tro Ham?

Er det forsørgelse? Er det helbredelse? Eller er det ledelse? Er det framtidshåp? Er det ubesvarte bønner?

Tro er ment å være noe solid, ja nettopp som trofasthet. Den er ikke bygget på følelser, men på en aktiv bruk av ånd, sjel og legeme, med sete i hjertet, der tanken, viljen og samvittigheten bor. Det er en muskel som må styrkes hver eneste dag. Peter bekrefter at den første byggesteinen i en snublefri tro er dyd. (2 Pet 1:5) Dyd handler om moralsk styrke, noe som er grunnet i viljeshandlinger. Og før vi rekker å unnskylde oss med våre egne svakheter, la oss vende blikket til Jesus, han som er livets kilde. Han er kraften vi trenger for å vandre rett. Han er også troens opphavsmann. Vi finner alt vi trenger til å leve i Jesus Kristus.

Er det kanskje tid for en ny innvielse, en overgivelse som merkes i livsførsel? Vår himmelske Far lengter etter å velsigne og øse ut fra det høye. Jakobs ord om at tvilere ikke kan forvente å få noe fra Herren kan virke harde, men når vi forstår Guds hjerte blir det såre enkelt. Å vokse i tro er nemlig til vårt eget beste. Da er vi forankret.

Må 2024 bli et år der du får kjenne den levende Gud så inderlig mye bedre!