18. juli 2024

Er Norge et demokrati?

Det finnes deskriptive sannheter og det finner preskriptive sannheter. Den første handler om det som er og den andre handler om hvordan det skal være. Normativt er også et begrep på dette.

Begrepet demokrati er noe de fleste har lært å se positivt på. Det høres jo flott ut at alle får være med og bestemme. Men det er jo egentlig ikke sant. For det som typisk skjer i demokratiske forsamlinger er at majoriteten bestemmer utfallet. Da kan det ofte være en minoritet på 49% som overstyres av flertallet. Man trenger dermed bare en eneste runde med ekte demokrati for å innføre det andre mener er diktatur.

Og jo, reelt sett blir det slik, når vi mister ankerfestet. For det er jo vi som er satt til å råde i landet. Men hvordan skulle det se ut fra et større perspektiv? Er Norge bare en menneskelig oppfinnelse, ja da får vi bare seile videre, fjerne landegrensene og gjøre det til et territorum i globalistenes store rike. For det er jo den utopiske visjonen som har blitt kastet foran oss.

Slik ser det ikke ut for Norges opphav. Vi takker Gud for nasjonen vår. Vi feirer vår fødsel og vi feirer vår nasjonaldag. Vi feirer frigjøringsdagen og vi er stolte av å være norske. Det er innenfor disse rammene at velsignelsen vokste fram, fordi vi æret vårt opphav.

Det var når Israel ble demokratisk styrt at alt gikk på dunken. Det var når de vendte seg tilbake til Gud at velsignelsene også returnerte.

Blir vi historieløse så sluker vi lett denne løgnen, om at Norge er et demokrati altså. For går du tilbake til dokumentene som stadfester vår styreform, så står det noe helt annet. I de to første paragrafene i Norges Grunnlov bekreftes noe mer grunnleggende. Vi har en regjeringsform som er innskrenket, altså ikke diktatorisk. Vi har også en regjeringsform som er voktet av Norges Grunnlov, som igjen formes av det kristne verdigrunnlaget. Det er altså Norges Grunnlov som sikrer demokratiet. Vi er konstitusjonelt forankret. I dag ser mange på grunnloven som en hemsko for videre utvikling. Hvilken tragedie!

Skal vi være tro mot det som ble født i 1814 så har vi ikke noe valg. Det er gitt oss i lovs form. Vår nasjonalidentitet er dermed ufravikelig knyttet til denne grunnsteinen. Norges gjenfødelse var Guds verk. Norge tilhører lovemessig sett himmelens og hærskarenes Gud. I ånden enda mer så.

Friheten til å leve på demokratisk vis finnes dermed innenfor rammene som er gitt. Skusler vi bort dette så taper vi også nasjonen. Da har vi heller ikke demokrati lenger.

Det skulle være en selvfølge at alle som vurderes å få borgerskap i vår nasjon forplikter seg til dette nasjonens fundament. I dag risikerer vi heller at vår nasjon svekkes.

I åndsrommet kjempes det en dramatisk kamp over vår nasjon. Loddesnoren har vi. Det er bare å gå tilbake til kilden. Er det ikke den gudløse humanismen som løfter mennesket over Skaperen? Da vil vi bestemme selv, uten innblanding fra noen bedreviter. Hvor mørkt må det bli før vi roper ut til Gud og omvender oss?

Hvem er så satt til å vokte Norge? Er det ikke de som er våkne og har øyne til å se med? Historien er klar, vi ble født i Guds hensikt. Han er kilden. Friheten bevarer vi kun ved å fortsette å bygge på klippegrunn.

Hvorfor skulle vi ikke bry oss om det Gud har gitt oss? Det er våre barn og barnebarn som skal ta arven videre. Der skal de leve sine liv og oppdra sine egne barn. Skulle det ikke være viktig for oss å gjenreise merkesteinene som Gud har gitt oss? Løftet fra Gud er at vi skal lønnes etter det gode vi gjorde. Bare slik kan vi bevare friheten og fremdeles høste velsignelse.

Vi må tilbake til kilden!