15. juni 2024

Om brudens renselse

Åpenbaringsbokens vakre ord om bryllup og fest er oppmuntrende og styrkende. Vi har et håp og et løfte for alle som har kronet Jesus som Herre og Frelser. Det er ennå dag og evangeliet om Guds rike må forkynnes.

Jesus kom til sitt eget. Han kaller oss ut av mørket og inn i lyset. De som svarer på kallet blir regnet blant de utkalte. Ekklesia, forsamling eller menighet kalles det også. Denne realiteten skal underbygge alt vi er og gjør.

Flere ulike bilder brukes for å beskrive dette nye som skapes når vi igjen innlemmes i Guds rike. Et av dem er bildet av en brud og en brudgom. Av og til kan dette være litt abstrakt i forhold til våre daglige liv. Vi kalles også levende steiner, surdeig, salt, lys, arvinger, og en hel del annet. Brudebildet er likevel sentralt i oppfyllelsen av Guds evige hensikt.

Er det en syk og skrøpelig brud som brått skal forflyttes og kles i en helt ny drakt, eller er vi del i en klesvask som har vart i 2000 år? Hva har våre egne liv å gjøre med den rene og skinnende lindrakten bruden skal kles i?

Kanskje vil det være helt nye klær bruden får på seg. Klær som er forberedt av brudgommens Far. Skriften er likefullt klar på at brudens ytre uttrykk reflekterer det som er på innsiden. Rettferdige gjerninger kommer nemlig fra moden tro og kjærlighet. Bildet handler altså ikke først og fremst om det vakre ytre utseendet, men om skjønnheten på innsiden. For Gud ser til hjertet.

Tro fører til kjærlighet. Kjærlighet fører til visdom og innsikt. Tro i Guds øyne handler om trofasthet, eller rett og slett lydighet. «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger!» sier Jakob. (Jak 2:18) Det er altså vår enkle lojalitet til Jesus som vil føde fram alt dette vakre. I våre daglige liv kalles vi til å leve ovenfra. Åndens frukt skal vokse. Smusset og det skitne skal renses bort. Det er ofte omstendigheter som blir skurebørste. Den hellige ånd og omvendelse fungerer som såpe og løsemiddel. Bort med det!

Misunnelse, baktalelse, selvmedlidenhet, stolthet, avhengighet, sinne og urenhet av alle slag henger ved. Av og til fristes vi til å godta at de bare er der. Men det er og blir synd. Det holder oss tilbake. Vi kan ikke ta dem med inn i det hellige rom. Gudsfrykt er å hate synd. Noen ganger må vi bare innse at der fremdeles er ting vi elsker høyere en Jesus. Da trenger vi lys, omvendelse og kjærlighet. For vi kan ikke slå oss til ro med det. Dette blir bakdører som ender med å dra oss bort fra brudgommen. Vi er kalt til å være hellige og rene. Det er først en motivasjon. Så blir den formet til ekte substans ved at vi forvandles til det som en gang var en fremtidsvisjon. Dyre stener leser vi om i Jesaja 54.

Se ikke smått på ditt daglige liv. Der renses bruden. Det er noe brudgommen finner stor glede i. La oss ferdes slik at det er verdig den evige brudgom, Lammet som ble slaktet som et offer for våre synder.