20. mai 2024

Legg vinn på enhet

«Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én.» (5. mos 6:4) Slik forkynner Moses til det utvalgte folket etter å ha gjentatt pakten og de ti bud for dem. I den nye pakt er alle som bekjenner Kristus som Herre og tror på ham, podet inn på dette treet (Ro 11), altså er vi også Abrahams etterkommere, han som er far til alle som tror. For å presisere, Moses fyller begrepet gud med et innhold. Han sier at YHVH er Elohim, ikke noen andre, og han er én. Den logiske følgen er at alt som kommer fra YHVH også henger sammen, det er ett. Ordet ehad som oversettes en, kan også bety forent, altså at det er en sammensatt enhet, slik vi forstår den treenige Gud.

Denne enheten kom raskt under angrep. Selv i himmelrommet ble den freden som hersket gjennom enhetens kraft brutt da engler reiste seg mot YHVH. Adam og Eva fikk smertefullt erfare det da de lot løgnens ord vokse i sine egne hjerter, de gikk også bort fra enheten med sin Skaper. Det rene hadde blitt urent.

Israels folk ble utvalgt til å vitne om denne YHVH som er én. Pakten i kjødet hadde ikke kraft til å gi den fulle åpenbaringen. Det ble mye fram og tilbake, kanskje mest tilbake. For det måtte noe bedre til. Syndens makt måtte brytes en gang for alle.

Og Yeshuah (Jesus) er nettopp den som åpenbarer YHVH for verden. Han ble sendt for å forlike, skape fred og forene. Uten Jesus kunne ikke Gud se i nåde til oss, for da var vi fremdeles under lovens strenge dom, døde i våre overtredelser, avskåret fra samfunnet med Gud.

Mange mennesker stiller spørsmål ved Guds godhet når de ser all smerten som er i verden. Krig, sykdom, sult og annet finnes så mange steder. Hvordan kan vi forkynne en Gud som elsker midt i dette? Hvor er vitnesbyrdet?

Ja, nettopp det. Hvor er vitnesbyrdet? Eller kanskje, hvem er vitnesbyrdet? Har vitnesbyrdet bleknet fordi menigheten har lagt på Gud den byrden vi er gitt å bære?

Hva sa profeten Jesaja? «Vi er falt fra Herren (YHVH) og har fornektet ham, vi har gått bort fra vår Gud (Elohim). Vi har talt om undertrykkelse og frafall. Vi har unnfanget løgnens ord i våre hjerter og sagt dem ut. Derfor er retten blitt tilbake, og rettferdigheten står langt borte. Sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang. Sannheten ble borte. Den som holdt seg fra det onde, ble plyndret. Herren så det, og det var ondt i hans øyne at det ikke var noen rett. Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak.» (Jes 59:13-16a)

Siden Adam og Evas misgjerning har Guds rop etter menneskene gått ut. Han kalte på Adam og spurte hvor han var. Han kalte et folk, utvalgt blant andre. Han kaller alle tilbake til seg selv, for bare der finnes det liv. Det gjør vondt for Gud når mennesker lever i synd. Han hater krig, sykdom og sult mer enn oss alle. For han ville velsigne med overflod og liv.

Hvem er så dette vitnet om denne som er en? Jo, hele skaperverket bærer vitne, men han har utvalgt seg et folk som skal forkynne hans herlighet. «Himmelen er YHVHs himmel, men jorden har han gitt til menneskenes barn.» (Sal 115:16) Kanskje et av de viktigste spørsmålene vi må få avklart, er det å forstå forholdet mellom Guds rolle og hva som er menneskets når det gjelder engasjementet med å fremme Guds vilje og hans rike. For noen løper av gårde og tenker knapt på hva som er Guds vilje i det hele tatt, mens andre sitter og trygler og ber om at Gud skal gjøre det han har satt oss til.

Midt i mørket må vi nærme oss frelsen med stor Gudsfrykt. Han har ikke tatt lett på den evige løsningen på syndens problem. Vær du sikker! Å tro at frelsen bare skal være en livsforsikring vi bruker når det passer oss er forkastelig. Var det så lave tanker han hadde om menneskene han skapte? Her er det snakk om skifte av herre, hvem som er Gud og kilde. Det er fullstendig! Forkynner vi noe annet vil vi ende opp med en mengde ufullbårne foster.

For det Frelseren så, var en fullstendig forløsning av Guds eget bilde inn i all sin glans. Han ser nye skapninger, fornyet og forløst, satt fri og utrustet med alt som trengs til å leve. Derfor forkynte Jesus omvendelse. Derfor forkynte Paulus og Peter omvendelse. Ja, Peter sa til jødene; vend om retningen på livet, fra avguder til den sanne Gud, og vend om fra de onde tanker dere tenker, og tenk Guds tanker.

For at Guds gode vilje skal skje må vi ha hans kjærlighet i våre hjerter og fylle tankene med hans visdom. Vi må ha Ånd og forstand. Når vi får Åndens lys vil Skriften åpne seg også for oss.

Skriften forkynner forlikelse og fred. Vi skal elske, Gud, vår neste, oss selv, ja alt det skapte. I Jesu yppersteprestlige bønn ber han om denne forlikelsen med Herren Gud som er én. Må vi som er kalt ut av mørket og inn i lyset være ett, likesom Faderen, Sønnen og Ånden er ett. Hvordan kan den store misjonsbefalingen oppfylles dersom vi ikke forkynner den Gud som er én?

Dette budskapet understrekes i Paulus sitt brev til efeserne. Det var en gang en hemmelighet at alle folkeslag skulle være medarvinger og høre med til legemet. (Ef 3:6) I Kristus føres vi sammen til ett legeme, under ham som er hodet. Mer enn bare å føres sammen, skal menigheten nå proklamere dette til makter og myndigheter i det himmelske. (Ef 3:10) For sannelig er det stilt åpenlyst til skue og avvæpnet (Kol 2:15), men dommen må iverksettes, og dette er menighetens oppgave.

Hallo, fienden er avvæpnet! Hvorfor har mørket likevel åpne dører inn i vårt samfunn? Hvorfor florerer synden blant oss? «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» (Joh 12:31) Disse ordene ble talt ut av Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, Messias, vår Frelser og kongenes Konge, for 2000 år siden! Hva skal vi tro på om vi ikke kan tro hans egne ord?

Vi trenger å samles under hodet igjen. Er det ikke dette Paulus sier så klart i efeserbrevets 4. kapittel? Jeg formaner dere … vandre verdig det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.

Er det ikke forløsningen av sitt legeme, menigheten, også Gud venter på? (Ro 8:19) «Han ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand, … til oppbyggelse av Kristi legeme, … fram til enhet i tro på Guds Sønn … for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens knep.» (Ef 4:11-14)

I tidenes fylde skal alt samles til ett i Kristus, både det som er i himlene og det som er på jorden. Vi har vårt borgerskap i himmelen. Derfra venter vi også Kristus. La oss igjen minnes ordene som kom gjennom profeten Habakkuk. «For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn.» (Hab 2:14) Denne Herren, vår Far, han er i himlene. Der er det et rike som skal overkle det jordiske (2 Kor 5:2). Vi skal be om og proklamere dette rikets komme, at Guds vilje skal skje også her på jorden. Skapningen lengter etter forløsning. Løftet har vi fått. Hvor lang tid skal så bruden bruke på å bli klar til det store bryllupet? Peter antyder at menighetens egen respons har betydning når han snakker om å fremskynde Guds dag. (2 Pet 3:12)

Det er ryddetid. Guds eget folk må omvende seg. Vernet over bygd, by og nasjon er skadet når menigheten er splittet. Det er for mange som er opptatt av flukten fra verden heller enn å se Guds rike komme. Skal vi proklamere noe i himmelrommet må vi reise oss og ta ansvar. Herren Gud er en og hans menighet skal også være en!