21. mai 2024

Det Gud har skapt

Identitet og tilhørighet er en stor sak. Noe av det som gjør det så viktig er at de får innhold før vi selv tenker noe på det. Dermed må vi erkjenne at vi er del av en sammenheng, noe mye større enn oss selv.

Hvem er jeg? For det må være et essensielt spørsmål når Gud sier om seg selv: Jeg er den jeg er, eller bare Jeg er. (2 Mos 3:14) Han er sikker i sin sak, men er vi det? Det burde være åpenbart at vår egen identitet er direkte knyttet til Guds identitet. Han, denne evig gode Gud, er den eneste kilden som vil fylle oss med innhold til liv og hensikt.

Nettopp derfor sier et av budene at vi skal ære vår far og mor. De representerer denne kilden til liv og blir for oss alle den første definisjonskilden. Far og mor, eller den som har denne rollen, er med og former oss. Der lærer vi hvor vi er trygge, hvem som elsker oss, hva som er viktig, hvor vi kan gå når vi trenger hjelp og så mye annet.

Historien kunne ha tatt en helt annen vei, men her er vi, midt i en kamp for livet. For denne evig gode ble tidlig forlatt som kilde. Skam, skyldfølelse, frykt, synd og fordervelse har siden merket historiens løp. Ja, for det var ikke bare noe som skjedde. I Evas hjerte ble beslutninger tatt. Det samme skjedde med Adam. De åpnet døren. Ansvaret var deres. De kunne ha holdt den stengt. Hvis så ikke var tilfelle, ja da var de heller ikke Guds bilde. Han skapte ikke fordervede sjeler. Alt var svært godt!

I åndskampen som nå råder blir vi dermed som agenter å regne. Vi kan gjøre en forskjell! Jesu frelsesverk er forløsende og gjenoppretter vår evne til å elske. Ellers løses vi jo ikke fra synd, og da har han heller ikke født frem noe nytt.

Denne agentrollen må brukes i respons til kallet fra Gud. Der åndskampen før var i det kjødelige kan vi nå engasjere oss i åndsrommet. Vi er satt inn i rollen som prester for Gud. Det er vårt kall å tale ut Guds dom over skapningen. Dommen heter frelse! Dommen heter lys og gjenopprettelse. «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden …» (Joh 3:19a)

«For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud.» (Mal 2:7) Så er det altså vårt kall å proklamere dette nye som Gud gjør. Vi skal gjøre disipler av alle folkeslag. (Mt 28:18-20) Vi skal forkynne for åndsmakter. (Ef 3:10) Vi skal bruke Åndens sverd, som er Guds ord (rhema). (Ef 6:17)

«For Guds ord (logos) er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger gjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb 4:12)

I Jesaja ser vi hva som skjer når Guds folk ikke taler Guds ord på markedsplassen. «Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak.» (Jes 59:16a) Så ser vi løfter om Guds inngripen, men det var ikke det han ønsket. Han ga jorden til menneskene, men de tok ikke ansvar!

Kallet vårt er til å være lys og salt. Guds ord må forkynnes over hele skapningen, og til hele skapningen. Surdeigen skal gjennomsyre alt, men først må der være surdeig. Surdeig knytter våre liv til innhold og lære (Mt 16:11,12).

Det er åndskamp, men forvirringen råder også fordi Guds folk er fraværende. Få røster står som prester og taler himmelens definisjon på samfunnets områder.

Politikk, økonomi, undervisning, styresett, familie, identitet, kjønn, media, idrett, kultur, forvalterskap, innovasjon, historiesyn, håp og framtid. Hvis surdeigen ikke kommer til, så vil prester for andre guder ta plass og forkynne. Der står vi i dag. Jesaja kaller det belgmørke (Jes 60:2)

Det mektigste våpenet vi har er sannhet, Ordet som forkynner Guds perspektiv og kaller til gjenopprettelse. Jo, da må mørket vike og det handler også om å rive ned og legge øde. Men vi skal bygge opp igjen med solide steiner. Da må vi selv kjenne Ordet og veien vi skal gå.

Må sannheten fylle oss og vi være i den! Bruk den i bønn, i samtale, i virke, i undervisning og på alle steder. Når du taler sannhet, gjør det som en sønn og en datter av Den aller høyeste. Proklamer med myndighet. Peter gjorde det og forløste himmelens kraft til helbredelse. «Sølv eller gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn, stå opp og gå! Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks kom det styrke …» (Apg 3:6,7)

La oss forvente mer i denne tiden!