av I Norge har vi fått en usunn kultur når det gjelder ærlighet om tro. For tro er ikke noe man legger fra seg i upassende omstendigheter. Da tror man jo ikke.
Da Norge ble født på ny i 1814 ble det hele forseglet ved å gå i kirke og feire høytid sammen. Det var ikke noe tvil om hvem som var kilden til Norges nye fødsel.
Norges Grunnlov er også klinkende klar på hva som er verdifundamentet; det er den kristne troen. Dette livssynet er formulert og forklart i Skriften.
Vi ser nok hvor nasjonen er på vei dersom Guds navn ikke blir løftet opp over nasjonen. Og vi må minne oss selv på at det var det åndelige lederskapet Jesus konfronterte. Det vi kaller politikk er en konsekvens, eller et symptom på nasjonens tilstand. Samtidig vet vi at kampen må kjempes på alle fronter, noen kalles også til å stå som folkets representanter.
Norge må igjen fødes frem i smerte, fra bønn og omvendelse til manifestasjon på så mange områder. Dette er kampen vi kjemper. Vårt folk vil være med og forme veien videre. Skal den gjennom slaveri, eller vil vi bryte ut og rope etter Gud i tide? Det er der vi er nå.
Det er ikke lenger tid for å se til det etablerte. Gud reiser opp nye menn og kvinner. Vi må også forvente at skinnsekker vil utspille sin rolle. Klarer vi å se det? Er vi i stand til å se det nye når det spirer fram?
Det første vi må gjenkjenne er hvorvidt noe er helt og fullt viet til Gud. Bare da kan han velsigne. Vi kan ikke gjøre Guds verk på verdens måte. Jesus skilte ting i ånden og så klart og tydelig. Gjør vi det samme?
David æret Gud i en militær konflikt på høyt nivå. Vi ser kampene Josva ledet an i. På dette nivået er det ikke snakk om å gå på kompromiss med lydighet. Man står ikke i domenet til Herren med splittet hjerte.
Må han åpne våre øyne slik at vi kan be hans hensikter og se dem når de spirer fram!
