3. mars 2024

Er dette fødselssmerter?

Bibelen er full av historie. Når mennesker, samfunn og nasjoner lever i henhold til sin hensikt erfarer man det som kalles ‘shalom‘, en fred og harmoni som ellers ikke er oppnåelig. Historisk har man kunnet kartlegge syklusene med stor treffsikkerhet. Gud forutså også Israels framtid basert på det han så i deres indre. Ja, han ga dem til og med veier de skulle vandre på for at samfunnet kunne gjenopprettes og komme på rett kjøl igjen. Sabbatsår og jubelår var noen slike.

Selv om vi alltid har muligheten til å omvende oss og unngå den tunge veien til bunnen av samfunnsnedbrytelsen, slik det gikk med Sodoma og Gomorra, viser historien oss at når gudsfrykten forsvinner så er veien mot kollaps ganske så sikker. Ninive er et eksempel på et samfunn som omvendte seg og i alle fall utsatte dommen de hadde lagret opp.

Selv om det generelle samfunnet går en retning, finnes alltid muligheten for at en gjenpart er tro mot Gud og enten opplever velsignelse midt i mørket, eller til og med bringer Guds nåde over hele folket. Gud ser alltid til de han har kalt ved sitt navn, og muligheten er der for enhver til å bli blant disse.

Når man lever slik som Peter og Paulus beskriver som uplettet av og i flukt fra denne verdens lyster, finnes det ikke noe begjær etter dette. Da kan det også være at vi ikke helt har klarsyn for hva som skjer i vår egen nasjon.

Norge har også vært gjennom sykluser med mørke og oppvåkning. Vi har opplevd nasjonalidentitet som gjorde at folk reiste seg og sto opp for det Gud hadde gitt våre fedre. Vi hadde noe å forvalte, og gjorde det, til stor velsignelse for eget folk og verdens nasjoner. Så ble det man en gang kjempet for tatt som en selvfølge og velsignelsene som en rett. Friheten mistet på et vis sin verdi når overfloden ble for stor. Når man ikke lenger må kjempe for noe sammen, forsvinner opplevelsen av fellesskap og individualisme tar overhånd. Da har man naturligvis for lenge siden gått bort fra tilbedelsen av den sanne Gud.

Ser vi på symptomene i politikk, media, kultur, utdanning og samfunnet generelt, er det lite tvil om at vi er i ferd med å fylle syndens mål også i Norge. Dess mer lys vi har hatt, dess større tilregnelighet har vi overfor Gud.

Så har vi disse to veiene fremdeles. Vi kan omvende oss og be om nåde, eller vi kan fortsette i vårt hovmod og erfare syndens skam og fornedrelse. La oss bare ikke tenke i vårt indre at Han som ga sitt liv for hele skapningen er ferdig med oss.

Åpenbaringsboken avsluttes med en visjon om folkeslagene som går inn i det nye Jerusalem. Noen greske manuskript tydeliggjør hvem dette gjelder. Der står det «Folkene (nasjonene) av de som er frelst skal vandre i dens (byens) lys.» (Åp 21:24)

Disse syklusene skal ikke fortsette mange flere ganger. I jødenes tidsregning er vi nå i år 5783. Det betyr at vi nærmer oss slutten på den sjette dagen i det store bildet. Herren har gitt løfte om en hvile. Norges syklus har nok vart i over 200 år. Ser vi på andre nasjoner, som USA, så er det noe tilsvarende og situasjonen er nok relativt lik. Dermed kan vi spekulere om vi står foran et mørke og en oppvåkningstid som vil føre nasjonene inn i sin siste syklus, hvor folkene av de som er frelst får stige inn i sin evige arv, mens urettferdighet skal ryddes bort. (Jf Mt 13:41)

Dersom dette er tilfelle skulle vi forvente at den oppvåkning som skjer vil være global, altså at alle folkeslag rystes og kjenner Ånden føde fram en hunger etter frelse og liv. Guds nåde er stor og han vil at alle skal komme til sannhets erkjennelse. Må vi også ha den nåde at vi ser i mennesker det potensiale de har i Gud. Jesus kalte Simon for klippe (petros) lenge før han viste en stabilitiet som kunne stoles på.

La oss på ingen måte slå oss til ro med at vi ser noe seierstog for fienden. Dette er en hån mot alt Gud har satt i gang. Jesus lærte oss å be «La ditt rike komme.» Han befalte sine etterfølgere å gjøre disipler av nasjonene. Han har selv sagt at denne verdens hersker er kastet ut, stilt åpenlyst til skue og avvæpnet. Vi har fått Guds fulle rustning for å kunne stå på den onde dag. Profetene Daniel og Jesaja er klinkende klare når det gjelder Jesu avgjørende rolle i det å se Guds rike komme.

Verden har sett mørke før. På Jesu tid var demonisk aktivitet helt vanlig. Folk drev handel med slikt. Så kalte Gud til dom. Han sendte sitt lys og befalte gjenopprettelse. Ingen andre enn han kan gjøre dette!

Tolv menn, ledere og overhoder for Israels barn, gikk inn i Kana’ans land, det land som YHVH selv hadde sagt at han ville gi dem. De hadde Guds ord! Hvem husker i dag Sammua, Safat, Jigeal, Palti, Gaddiel, Gaddi, Ammiel, Setur, Nahbi og Geu’el? Skal vi være som disse ti som så kjempene og vedtok at de var for sterke, og så i vantro til det ord Gud hadde talt, eller skal vi være som Josva og Kaleb, som så med troens øyne? La oss også minnes hvordan Guds folk responderte overfor de som så med troens øyne: «Da ville hele menigheten steine dem.» (4. mos 14:10a)

Jo, det kan koste å holde fast i Guds ord, men det er så mer enn verdt det. Det som kanskje plager mest er hvor liten gjenparten ofte er. Hvorfor så mye vantro? Hvorfor så harde hjerter?

Er det ikke da noe annet en enden vi ser, men fødselssmertene som Paulus omtaler i Romerne kapittel 8? For i Kristus har livet som varer evig allerede startet. Den som er frelst ved tro har allerede fått del i løftet om den nye skapningen. Se det gamle er forbi. (2 Kor 5:17)

Nå er ikke målet på vår radikalitet hvor mange som vil steine oss, men i brytningstider kan man ofte ha en opplevelse av å stå alene i en periode. Tiden kommer da Gud kan føre sammen det han gjør og vi vil se det klarere.

Vær tro mot Gud i alt du gjør. Han leter etter slike. Der kan det rene fødes fram.