18. juli 2024

Borger av en nasjon eller en stat?

Handler det bare om lek med ord, eller er det noe dypere bak spørsmålet?

Israels historie viser oss vandringen fra å være et løfte fra Gud frem til det å bli en nasjon. Abraham, Isak og Jakob æres som fedrene. Jakobs sønner ble til Israels tolv stammer. Deres stammetilhørighet ble viktig for dem og mange ganger viktigere en nasjonalidentiteten. Konflikter kom ofte når de ikke vandret sammen. De fikk dommere og dagen kom da de også ville ha en konge lik folkene rundt dem. Dette var en stor synd i Guds øyne.

Kravet om å få en konge og bli lik de andre var først et svik i hjertet. De ville ha en annen konge en Gud. Her brøt de altså det første budet. Følgene og forbannelsene kom.

Ser vi på dette i et mer moderne lys er det klart at når vi i dag snakker om stat, så har den fått akkurat samme rolle som Samuel sa en slik konge ville innta. Det ble en erstatning av Gud. Ser vi prinsipielt på det så settes altså staten i Guds sted. Vi kan lese om dette i 1 Samuel 8.

Her er noe av det Samuel sa:

– Kongen … kommer til å råde over dere …
– Sønnene deres vil han ta …
– Han vil sette dem til …
– Døtrene deres vil han ta …
– Han vil ta de beste jordene … og gi dem …
– Av åkrene og vingårdene vil han ta tiende og gi sine …
– Trellene og trellkvinnene deres …
– de beste unge mennene og eslene vil han ta og bruke til sitt arbeid …
– Av småfeet vil han ta tiende …
– Dere skal selv være treller for ham …

Er det vanskelig å overføre dette til dagens situasjon? Var ikke dette en styggedom for Gud? Hvorfor har vi valgt å gå denne veien selv? Har ikke lyset kommet til vårt folk, og burde vi ikke se klarere enn dette?

Israels kall til å være nasjon, eller folk, er noe helt annet enn å innsette en konge, eller stat, for å forvalte og styre oss. Da har vi ikke forstått Guds rike. Å være nasjon handler om hele folkets engasjement, å kunne være samfunn, lokal og tilstede. Da er vi alle borgere i nasjonen, fullt tilstede, uten å abdisere noe til en stat. Vi forvirrer ofte det skriften kaller myndighet med stat. Myndighet har vi for å opprettholde justis i samfunnet. Dette domenet er det Gud som regjerer over, men han har delegert det til menneskene for at vi skal ta ansvar for syndens konsekvens blant oss. Selv da Israel ville ha en konge var det Gud som utså ham og innsatte ham. Saul ble valgt av Gud, men var ikke en mann etter Guds hjerte. Han ble på mange måter folkets valg. David ble så utvalgt, denne gangen en tjener og en mann etter Guds hjerte.

Ser du på deg selv som borger av nasjonen, ja da har du Gud som konge. Nasjoner er Guds oppfinnelse og hensikt. Ser du deg selv som statsborger, ja da har du underlagt deg en annen definisjon av territoriet du bor i. Da er det også en annen som gir og tar dine rettigheter.

Norges grunnlov sier klart og tydelig at det er folket som er det lovgivende organ. Dersom folket underlegger seg den utøvende makt har vi allerede tapt. Vi må våkne opp og ta tilbake ansvaret vi har for å vokte nasjonen.

Vårt kall til å vokte nasjonen starter i himmelen. «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.» (Fil 3:20) Ordet ‘hjemland’ kan også oversettes ‘borgerskap’ eller ‘samtale’. Det greske ordet ‘politeuma’ som brukes, er også roten til ordet politikk. En nasjon er altså alles forvalteransvar, ikke noen få utvalgte. Det at vi velger representanter har ikke noe med ansvarsfraskrivelse å gjøre, men arbeidsfordeling. Vi må derfor aldri gi slipp på verdien av pålitelige mennesker som representerer oss. Vi står i en farlig situasjon i dag, hvor man nærmest har fått et aristokrati som ser sin rolle hevet over folket, heller enn å være en tjener som går lavere for folket.

Hvorfor ikke ta en runde på dette? Er jeg en borger av nasjonen eller av staten? Det kan virke overfladisk ved første øyekast, men når du reflekterer litt vil du se at det er snakk om to kongeriker. Hvem tjener du?