21. april 2024

Når du ikke vil spise det som hjelper

Er det ikke mer enn normalt å ønske seg en annen vei en den ukomfortable? Vi er jo ikke selvplagere, asketer som lengter etter smerte. Vi ble heller ikke skapt for det. Edens hage var et sted ment for lykke og glede. Samtidig må vi erkjenne at lykke og glede er frukter, de er resultat av noe.

Da Jesus var i Getsemane ba han, inderlig. Han ba for disiplene og han ba for seg selv. Og hva sier Skriften? «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.» (Heb 12:1,2)

Vi kan være trygge på at den gleden Jesus så foran seg ikke var en selvsentrert visjon av noe for å tilfredsstille egne begjær. Han så nok foran seg en oppfyllelse av Faderens største lengsel. Det var noe av ufattelig stor verdi. I Faderens visdom var det å ofre sin egen og eneste sønn, veien å gå for å kunne forløse frelse, forlikelse og gjenopprettelse.

Hvordan er det med oss? Hvilken vei er vi villige til å gå for å oppnå sann glede?

Er det vår egen verdi som menneske vi reflekterer når vi er så billige? Vi søker gode følelser. Vi baserer beslutninger på følelser. Vi tar viktige beslutninger basert på en slags intuitiv følelse. Eller er det fordi vi ikke forstår hvordan vi er skapt til å fungere? For overfladiske sanseopplevelser varer ikke. De forsvinner som tåken for sola, ja kanskje raskere. Og da må vi jakte nye opplevelser. Slik har mange vokst inn i et uhyre overfladisk liv. Mange, spesielt unge, er i dag hekta på opplevelser. Det gjør dem sårbare og påvirkbare, fordi beslutninger handler om noe umiddelbart og sanselig.

Har vi ikke behov for å få en ny visjon for livet? En som maner oss til å investere oss selv, gi oss selv og betale en pris for noe verdifullt? En idrettsutøver betaler utallige timer for å yte sitt beste. Om man er musiker, sanger, danser, fjellklatrer eller sveiser, må det øving til.

For en generasjon som stort sett bare ønsker å føle, står man i fare for å miste hele mennesket. For hva sa Jesus om det første og største budet? «…du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt.» (Mk 12:30 NB)

Her er vi nok ved en av nøklene til at historien går i sykluser. For mennesket er sjelden villig til å gå den ukomfortable veien, i alle fall massene. Derfor er historien ofte forutsigbar. Vi har alltid to veier å gå; omvendelse eller å spise grus. For dersom vi ikke omvender oss så går det nedover, helt til smerten blir for stor. Slik er historien til vår læremester: Israel.

Hvem vil omvende seg? Hvem vil i dag velge den ukomfortable veien, for en større glede? For mange betyr det enkelt å greit å ta ansvar for eget liv, for egne tanker og egne valg. Å tenke når man bare er vant til å føle er tungt. Dette er nettopp veien fra å være barn til å bli voksen. I dag er samfunnet fullt av barn.

Det er på tide å spise den dietten som vil gjøre oss sunne. Da må vi vandre på Guds vei. Bare slik kan vi elske slik vi er kalt til å gjøre det.

Vi har også en glede satt foran oss. Har du fått et glimt av den? Den er verdt alt vi kan gi.