12. april 2024

Om valg og myndighet

Det er kommune- og fylkestingsvalg i Norge. Det skjer hvert fjerde år. Vi har valg fordi vi i Norge fungerer ved å velge representanter som skal gjøre en tjeneste for resten av folket. Vi velger ikke formyndere, men tjenere. Slik er det i alle fall ment å være.

Leser vi historie lærer vi raskt at dette med makt er noe som tiltrekker mennesker. Man kan også lære å bli glad i makt over tid. Den kan altså virke korrumperende. Dette er en av grunnende til det som kalles maktfordelingsprinsippet, hvor man i essens har et tydelig skille mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Noen steder i verden har man også et geografisk skille mellom disse, nettopp for å sette bremse for korrumpering. Mange har innsett at menneskets syndige tendenser trenger tilregnelighet.

Og når vi går til valg, er det kanskje med et snev av blindhet vi velger. For vi tenker ofte at vi velger formyndere, foreldre som skal inn og bruke makt til det og det i politiske drakamper. Vi har godtatt at all den makten de har tilgjengelig skal være der, det er bare sakene vi diskuterer. Uten et våkent folk viser historien at makten samles i stadig større grad der den egentlig ikke hører til.

Hva sier Skriften om dette? Et par svært så tydelige kommentarer gir oss innsikt, og det er Gud selv som står bak dem. Den ene finner vi i Første Samuelsbok 8. Israel vil ha en konge lik folkene rundt dem. De vil ikke lenger ta ansvar selv, men ha formyndere. Dermed begynner sentraliseringen av makt. De avgir den villig i bytte mot trygghet og forsørgelse. I Guds øyne er det en stor synd, for i realiteten avviser Israels folk Gud som konge. Han sier også at dette skiftet vil til slutt føre dem inn i slaveri.

En annen kommentar finner vi i 5. mosebok 17. Her forutsies nærmest det vi leste i Samuels bok. Kongen de valgte skulle ha begrenset myndighet. Han skulle ikke ha stor makt og heller ikke stor rikdom. Han skulle være forpliktet til grunnloven og dens verdier, og så skulle han ikke opphøye seg over sine brødre eller vike fra budene, til høyre eller til venstre.

En konge i Skriftens forstand skulle ha utøvende makt, men var også underlagt landets lover og dommere. Dermed kan vi ligne dette med et demokrati hvor vi velger våre representanter som ønsker å tjene folket i en slik rolle.

Når vi går til valg kan vi dermed ikke bare velge på saker, vi må også vokte denne sentraliseringen av makt. Kommer det ubalanse mellom det lovgivende, utøvende og dømmende, kan den ene lett bli dominerende. Tilregneligheten fungerer ikke, og de tre funksjonene konsentreres, for eksempel hos den utøvende makt. Det er lett å bli lurt til å diskutere saker på en høyre-venstre akse, men helt glemme at man ikke er fri bare fordi man har stemt inn noen som har samme mening som en selv. Poenget er at det er borgerne selv som skal ha størst mulig frihet til å ta ansvar for egne liv. Dette fordi vi alle skal stå til ansvar for Gud.

Norge har hatt en typisk utvikling hvor borgerne både avgir og fratas styring over det som hører til privatsfæren. Det er ikke alltid kontinuitet er det beste. Noen ganger trenger vi å tilbakestille. Det har Gud lært oss. Hvileårene og jubelåret forteller oss det.

Kan det være tid for å tenke langs en annen akse?