Derfor er evangeliet politisk

Mange har vokst opp med tanken om at vi skiller mellom politikk og tro. Hvor kommer dette fra? Vi kan legge til litt forvirring ved å trekke inn det historiske synet som kom fra greske filosofer. Noen av disse snakket om ideenes verden som det verdifulle og ‘ekte’, mens den materielle verden ikke ble betraktet som verdifull. Dette snek seg inn i forståelsen av evangeliet om Guds rike og har forkludret våre tanker i århundrer.

Leser vi Skriften finner vi raskt ut at den evige Gud (YHWH) har skapt alt med en god hensikt. Det finnes dermed ikke noen grunn til å mene og tro at verden vi lever i skal være forkastet av Gud. Tvert i mot har han gjentatte ganger sagt at han vil helbrede og gjenopprette alt det skapte.

Gjennom Israels vandring lærer vi også raskt at det vi tror har konsekvenser helt ut til fingertuppene. Tro og gjerning henger alltid sammen. Gud gav dem lover og lærte dem sine veier. Disse veiene handlet om livsførsel, samfunnets områder, forvaltning, helse, jordbruk, myndighet og så mye annet.

En stor forskjell er at pakten Gud gjorde med Israel var en bokstavens pakt, eller kjødets pakt. Det fantastiske vi har fått i den nye pakt hvor Jesus nå er mellommann og Frelser, er at lovens hjerte er åpenbart. Rammeverket er fremdeles det samme; skapeverket og nasjonene. Nå er vi istandsatt til å gjøre det!

Skriften forteller oss at de som omvender seg og tror på Jesus er borgere i himmelen. Det betyr at vi har fått en ny identitet. Vi bor fremdeles på jorden, men har blit forlikt med en høyere dimensjon. Vi er helere! Troen skal fremdeles ha sitt virke der vi er. Jesus sendte mange av dem som omvendte seg tilbake til sitt virke. Soldater, prostituerte, skatteinnkrevere og fiskere kom til ham med synd i sitt hjerte og forlot ham som tilgitte. Dette endret også deres livsførsel. Skatteoppkreveren ga tilbake det han hadde stjålet. Den prostituerte endret identitet og ble en gjestgiver som vandret i renhet. Fiskeren veide opp rett mål og soldaten brukte sin makt i rettferdighetens tjeneste.

Evangeliet er høyst politisk, nettopp fordi det snur opp ned på hele vårt verdisystem. Det går fra å være selvopptatt til det Skriften kaller agape-kjærlighet, en andre-sentrert kjærlighet som ikke søker sitt eget. Det betyr fremdeles at vi respekterer, elsker og verdsetter oss selv, men da satt i en større sammenheng, nemlig fellesskap.

Politikkens premiss handler om å være borgere, da er vi med og forvalter noe sammen. Da skal vi ha samfunn med hverandre og skape sammen. Hvor får vi premissene fra? Hva definerer menneskets verdi? Hva definerer liv? Hva definerer livets hensikt? Hvem er den suverene entitet i samfunnet? Hva er justis? Skal den være partisk eller upartisk? Hvem skal myndighetene beskytte? Hvem er lovlydige og hvem er lovbrytere? Hva skal vi med dommere? Hva er politiets rolle? Skal vi ha store direktorat som styrer våre liv i detalj? Er staten den som egentlig forvalter alle våre liv? Hvem eier landet? Hva skal vi med et forsvar? Hvorfor skal vi bruke makt? Hvem skal egentlig bestemme hva barna lærer? Er ekteskapet mellom en mann og en kvinne? Skal ekteskapet også omfatte andre konstellasjoner?

Når man forstår evangeliet om Guds rike blir det umulig å ikke se konsekvensen av dette i alle livets områder.

I mange nasjoner har man forstått behovet for å skille mellom lovgivende, dømmende og utøvende uttrykk. Når disse samles i en person har man i prinsippet en konge, men i praksis en diktator. Da mister resten av samfunnet sin frihet.

Israels folk fikk alltid anledning til å gi sitt samtykke til lovene Gud ga dem. I en nasjon er folket dermed den lovgivende forsamling. Norge fikk sin grunnlov gjennom representanter som ble samlet og utformet denne. Folket er like fullt den faktiske forsamling, noe som erkjennes i grunnloven. Norges lover har dermed fått en stor del av Skriftens forståelse nedlagt fra starten. Dette gir utgangspunkt for et folk til å være fritt. Da har man ikke en person eller et aristokrati som lager lover og dømmer andre etter den. Norges grunnlov er dermed den alle skal underlegges.

Det forblir borgernes ansvar å vokte over den utøvende og den dømmende makt, slik at de ikke bryter sine mandat. Skjer dette, må folket si fra. Skulle det komme dithen at utøvende myndighet begår det feiltrinn å se seg selv som overordnet folket, da har de allerede skapt en konflikt. Dette er også grovt brudd på Norges grunnlov.

Siden Skriften er kilden til Norges grunnlov, følger det at Guds folk er satt til å være dens vokter. Dermed er det menigheten som skal være den sanne lovgivende forsamling. Vi gjør dette ved å lyde Jesu ord til sine disipler. Gjør disipler av nasjonen og lær dem om alt han befalte. Uten at vi «driver handel» til Jesus kommer tilbake vil vi ikke se nasjonen ført til velsignelse. Da blir vi det Skriften omtaler som en geite-nasjon, frafallen og forkastet.

Når vi forstår evangeliet om Guds rike som et politisk budskap får vi en ny utfordring. Vi lever jo ved tro, ikke ved makt. Frykt og tvang kan ikke brukes til å forkynne evangeliet. Sann politikk handler om å legge forvaltningen der forvaltningen skal være. Vi tenker så altfor ofte konsentrasjon av makt og sentralisert styre. I Guds rike skal en politiker være en som står opp for individets og lokalsamfunnets rettigheter. Dermed ligger det i evangeliets kjerne at vi jobber for å ha minimalt med overordnet myndighet.

Grunnen til utsagnet om skillet mellom stat og kirke er ikke for å begrense troens sfære, men for å holde et maktvesen i sjakk. Det vi trenger er å klart definere grensen mellom hva som skjer ved makt og hva som skjer ved påvirkning. Alle mennesker har en Gudgitt rett til å vandre i sin samvittighets renhet. Dermed skal våre lover og myndighetenes rolle være å vokte over rettferdige og straffe urettferdige. Dette er en tjeneste for folket.

Det er en grunn til at Jesus er kongenes Konge. Han er gitt all makt og myndighet. Skaperverket et Guds verk og hans prosjekt handler om å gjenopprette alt.

Evangeliet om Guds rike er sannelig et politisk budskap!