Fremmed i landet

Det er en stor ære å kunne kalle noe sitt eget. Med det følger også ansvaret ved å forvalte det. Vi har eiendom i vår egen person, våre tanker og valg. Vi har eiendom i det unike vi skaper. Til den grad vi evner å forvalte vårt eget liv kan vi også være del i noe større. En familie er et uttrykk hvor medlemmene også er med-eiere i familien. Familien er unik fordi det er der man også blir født, vokser opp og lærer å ta ansvar. I familien blir mye av livet definert. Slik er det også ment å være. Til den grad man tar ansvar vil man også få frihet. Slik skal vi vokse i modenhet.

Familien blir dermed den primære sfæren hvor man lærer om samfunnet. Her lærer vi om samfunnsroller, autoritet, lydighet, hva som er sant og ikke. Familien blir dermed det primære undervisningsstedet, eller skole om du vil. I familien blir også vårt forhold til egen etnisk tilhørighet lagt ned. Denne er vanligvis sterkt knyttet til et dypere livssyn, altså en kilde som beskriver vår eksistens. Det å være borger i en nasjon betyr for de fleste at de forstår hva denne kilden er. Mange nasjoner har nedfelt dette i sine grunnlover, noe som gir etterfølgende generasjoner et ansvar for å vokte og bevare det de har arvet.

Dersom man vokser opp og lærer å ta ansvar, vil man normalt gå fra å være en konsument til å være en giver eller bidragsyter. Da er man i stand til å bygge noe sammen med andre. Forblir man umoden forblir man også konsument. Da er det et ego-sentrisk livssyn man underholder. Slike mennesker vil sjelden bry seg om å bygge, beskytte og utvikle noe, spesielt da som kommer fellesskapet til gode.

Det er mye av dette vi ser i verden i dag. Mange har mistet visjonen for sitt folk og sin nasjon. Nasjoner er Guds tanke og når vi fjerner oss fra sannheten vil også forståelsen av et folks verdi og rolle forsvinne.

Det er uro mange steder i verden i dag. Mange steder har konflikt og uro, krig og ødeleggelse. Hele lokalsamfunn har blitt tvunget til å flykte fra slike forferdelige situasjoner. Både voksne og barn har opplevd traumer som de fleste ikke kan forstå. Noen steder har ikke krig, men samfunnet mangler håp og dermed fristes mange til å søke lykken andre steder. Atter andre flytter på seg av andre grunner.

Ser vi til Skriften og det eksempelet vi har i hvordan Gud underviste Israel, kan vi finne visdom. Gud vet at vi lever ved tro. Han skapte oss slik. Når familier vokser til folk, stammer og nasjoner vil deres tro og tilbedelse stå sentralt. Da han valgte ut Israel sa han også at de ikke skulle blande seg med andre, nettopp fordi de da ville vende seg til andre guder. Så kan vi bli forledet til å tenke at vi i dagens såkalt ‘sekulære’ vestlige samfunn ikke ser på tro og tilbedelse som noe vesentlig. Da må vi bare erkjenne hvor blinde vi er, nettopp fordi vi har gjort oss selv til guder. Mange kaller seg ateister, men den gud de tilber er dem selv. De har altså gjort seg selv til sannhetens referanse og dommer.

Da Israel ble fridd ut av slaveriet i Egypt forstår vi det slik at det også var egyptere som fulgte med dem. Hvorfor det? Jo, de hadde identifisert seg med Israels opphav, kultur og verdier. De hadde i sine hjerter samtykket til det mest fundamentale, at YHWH, den evige Gud skulle være deres Gud også. Tilbedelse er lik definisjonsmakt. Det er akkurat på samme måte vi i dag kan bli innlemmet i Guds rike, nettopp ved å omvende oss og tilbe den sanne Gud. Han kaller oss da et hellig folk (ethnos). Den som ikke omvender seg blir heller ikke podet inn i Guds nasjon.

Vi ser at Moses var en fremmed i landet Midian. Han flyktet fra Egypt etter å ha drept et menneske. Selv under sitt opphold i Midian var han en utlending, eller en som ikke hadde en borgers rett. (Apg 7:29)

Gud viser klart grensen mellom en fremmed og en borger da han forbereder Israels folk til utreisen fra Egypt. Det handler om hvilken Gud man tilber.

«Når en fremmed oppholder seg hos deg og vil holde påske for Herren, skal alle menn hos ham omskjæres. Da kan han få være med og holde høytid, han skal være som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret skal ete av det. Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg hos dere.» (2 Mos 12:48,49)

Gud er den som definerer alle folkeslag. Han har satt grenser rundt dem i sin gode hensikt. Mennesker som ønsker å slutte seg til et annet folk må dermed også gi sitt samtykke til de grunnleggende verdiene som skal råde. Kommer man med skjult agenda er man i konsekvens en fiende av folket. Kommer man med et annet verdigrunnlag skal man kunne oppholde seg som fremmed i landet dersom man ikke er en trussel, men retten til å være borger krever noe helt annet. Privilegiet har også enormt ansvar.

Å være fremmed i landet betyr også at man respekterer og verdsetter ens opprinnelse. For de aller fleste av oss vil dette være en ære.

I konsekvens betyr dette at så lenge et menneske er en fremmed i landet har man ikke samme rett som borgere. For å bli borger i et land må man samtykke til dette folkets verdigrunnlag, ellers kan man ikke bygge noe sammen. Når samme lov skal gjelde for alle betyr det også at man må ha likt verdisystem, noe som krever samme verdireferanse, altså tilbedelse.

Norge er velsignet med en grunnlov som klart erkjenner den evige Gud som kilde. Vi har også nedfelt frihet til å ha den tro man vil. Samfunnets lover skal derimot reflektere grunnlovens verdifundament. Derfor har vi myndigheter til å beskytte de som lever etter loven og straffe dem som er lovbrytere.

Å være fremmed i landet har med respekt å gjøre, både for deg og for meg. Det er en anerkjennelse av noe med verdi.