9. oktober 2024

Hvem definerer?

Når vi bygger noe vil det være viktig å bygge med godt materiale. En solid konstruksjon krever solide materialer. Visdom og forstand brukt på en god måte vil føre til noe som tjener sin hensikt. I det naturlige kreves det at vi forsker og oppdager hvilke substanser som er nyttige til hva. Med en gang vi tar steget inn i tankenes verden får vi en ny dynamikk. Der er vi nemlig ikke bundet til det som er, men kan selv gi opprinnelse til nye tanker. Dette gjelder selv forståelsen av hvordan tankenes verden fungerer.

I et samfunn er det viktig å ha gode relasjoner. Da er det også viktig at vi forstår oss selv, hvordan vi fungerer og så videre. Når vi kommuniserer må vi sikre at både sender og mottaker forstår budskapet, ellers blir det hele meningsløst.

Fordi mennesket evner å bestemme hvor de får sine definisjoner fra er et mulig å sam-eksistere uten å ha grunnlag for felles forståelse. Noen forstår at vi er mennesker, mens andre forstår at vi er høyt utviklede dyr. Atter andre forstår at vi bare er en rekke tilfeldige kjemiske prosesser. Det som skaper misforståelse er når det vi tror eller tenker ikke stemmer med virkeligheten.

Fra Skriften lærer vi at mennesket også opererer i et skaperverk hvor usynlige krefter søker nettopp å gi oss definisjoner som ikke stemmer med virkeligheten. Dette heter løgn. Når noe stemmer med virkeligheten kaller vi det sannhet. Noen er absolutte, mens andre er relasjonelle.

Det å ha definisjonsmakt betyr i stor grad å ha makt over menneskers. Dermed er det essensielt at de som definerer har høyt nivå av tilregnelighet overfor den eller de det gjelder. Å kunne beskrive og definere eksistensen for andre krever at vi kan forsvare kilden til disse tankene. Et menneske eller et menneskeskapt system kan ikke være kilden til dette. Instruksjoner for hvordan noe skal fungere må finnes på et høyere nivå enn innenfor apparatet eller systemet. Spiller man et spill, må det være en skaper som har laget reglene. Innenfor selve spillet kan man finne utallige måter å forstå det på. Dermed må hensikt defineres utenfra.

Gjennom observasjon lærer vi at det finnes absolutte sannheter. Vi lærer å stole på så mangt som vi siden ikke tenker særlig over.

Historien har allerede et vitnesbyrd om hvilke definisjoner som fungerer og hvilke som ikke gjør det. Den beskrivelsen som stemmer med virkeligheten er i utganspunktet høyst relasjonell, absolutt og pålitelig.

Motsetningen til dette finner vi i det postmoderne tankesettet. Mennesker som Nietsche, Focault og Derrida har gjort bort med alt av absolutt referanse og universelle sannheter. Legger man det postmoderne tankesettet til grunn finnes det ikke lenger noe vi har til felles. Da kan alt dekonstrueres og i praksis ødelegges. Verdi forsvinner og det samme gjør hensikt.

Fordi dagens samfunn er svært så preget av disse ødeleggende filosofiene gjør vi vel i å bruke tid på å tenke gjennom fundamentet vi mener å stå på. Hvor får vi våre tanker og ideer fra?

Den som kan definere vil også være i stand til å bygge eller rive ned. Dermed følger det en svært så viktig moralsk side. I dag ser vi mange tegn på sammenbrudd i sosiale uttrykk, det være seg forståelsen av mennesket, av kjønn, av ekteskap, familie og rollen til ulike samfunnsuttryk. Skal vi berge samfunnet fra kaos og ødeleggelse må vi tilbake til kilden som definerer vår eksistens i henhold til virkeligheten.