av «Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden.» (Ef 2:12)
I vår tid skjønner vi kanskje ikke vekten av det Paulus skriver til efeserne. Vi har fått den nye pakten og Jesus har gjort både jøde og greker til en i Kristus. Vi er forlikt i ham. Slik var det ikke alltid. Det var en gang der ikke var noe som helst håp. Bare håpløshet. Hvilket tungt budskap å måtte bære til en verden i nød. «Det finnes ikke håp for deg.» Finnes det en verre situasjon å være i? Når alt vi trenger midt i en desperat situasjon er håp, så kommer budskapet om at det ikke finnes.
Men så endres alt! Det var ikke håpløst. I Kristus kan alle få borgerretten. Vi kan bli sønner og døtre av den evige Gud! Da løftes vi opp av den evige graven og settes inn i det evige lyset, hvor håpet er fullbyrdet i en realitet som kan erfares. Da kan vi slippe til alt som er av substans, som setter fri og som istandsetter. Da skal vi gjenopprettes og gjøres i stand til å innta vår arv. Å, hvilket håp vi har i Kristus. Da kan vi kjenne den evige Far gjennom personlig erfaring. Vi kan kommunisere, lytte og tale. Vi kan tilbe og hengi oss. Vi kan erfare hans velsignelse gjennom fred, glede, rettferdighet og kraft. Vi kan se glimt av riket som skal komme. Da kan vi selv forvandles til helbredende olje, et lys som skinner i mørket. Vi kan lære Guds veiere og vandre på dem. Vi kan erfare at løftene holder.
Jo, håpet har kommet. Og dette håpet om herlighet er Kristus i oss. Den levende Gud har kommet nær!
