Kan gravitasjonsloven endres demokratisk?

For de fleste er de enkel logikk at man åpner en låst dør med en nøkkel som passer. På alle livets praktiske områder søker vi løsninger som fungerer, med mindre vi ønsker å være ulogiske. Mennesket har en medskapt evne til å tenke logisk. Når et lite barn stikker seg eller brenner seg lærer det å tenke årsak-virkning. Da begynner det å forme seg en forståelse av at handlinger har konsekvenser. At virkeligheten henger sammen på flere vis skulle være en logisk slutning som kommer fra erfaring og observasjon. Det konkrete lærer oss mye om livet.

Alt som beskriver virkeligheten slik den er kaller vi sannhet. Det som ikke stemmer med virkeligheten er løgn. Ikke så vanskelig. Utfordringen vi har er vår begrensning. Vi kan ikke vite alt og vi kan ikke være over alt.

De grunnleggende premissene kan vi likevel tilegne oss. Vi tenker ikke alltid på det. At det står noen bak skulle være ganske så åpenbart. Vi gjenkjenner det ofte uten å tenke på det. Når vi ser lover som vi kan stole på lærer vi også at det finnes absolutter. At sannhet finnes blir vanskelig å bestride.

Hva er det da som gjør at vi så gjerne vil definere bort sannheten? Burde ikke livet være det mest harmoniske når alt samstemmer?

Det vokser opp en generasjon som har levd i to verdener, en hvor ting må fungere sammen og en hvor man ofte kan skape en alternativ verden med sine egne lover. Det virtuelle rommet er fullt av lover som beskriver en annerledes realitet. Å kunne fly, hoppe, forvandles, forsvinne, forflytte seg og ha uante krefter virker tiltrekkende. Samtidig øver vi oss på å leve i en alternativ virkelighet som ikke alltid fungerer. Den blir oppstykket og henger ikke sammen.

Individualismen gjør at man ikke så lett ser seg selv i en sammenheng, men som løsrevet og uavhengig. Mange tror de blir premissleverandør for sin egen virkelighet, et enormt ansvar som ofte legges på barn og unge.

Da er man ikke langt fra en situasjon hvor gravitasjonsloven kan vedtas som opphevet. Det høres uvirkelig ut om du har lært å leve i harmoni med virkeligheten. Der er vi i dag. En generasjon har lært å tenke ulogisk, og følgene ser vi foran oss. Samfunnet er langt fra harmoni i dag, nettopp fordi individene ikke er på lag. Ja, selv menneskene lever i en indre konflikt som for mange fører til håpløshet og desperasjon.

I det store bildet er dette del av åndskampen vi alle står i. Når det er i ferd med å oppheve all realkunnskap er vi i trøbbel. Det betyr at mennesker vokser opp uten å kunne ta ansvar for egne liv. De blir avhengige og hjelpetrengende, selv i voksen alder.

Mer en noen sinne er vi i desperat behov for å forkynne evangeliet om Guds rike. Dette er de eneste budskapet som er i stand til å forankre menneskene. Bare ved dette budskapet kan vi se individ, familier og nasjoner finne sin hensikt og leve opp til sin verdi.

Nå er tiden for å engasjere seg.

Del det videre
more