3. mars 2024

Hva blir det av oss?

Det er lett at dette med tro glir litt ut i sanden når vi møter verdens og dagliglivets realitet. Likefullt må vi vokte denne dynamikken som livet selv. Uten tro er det umulig å være Gud til behag.

Det er vel knapt noe Jesus var mer opptatt av enn tro. Han ble opprørt når der ikke var tro. Han roste de som hadde tro og var opptatt av å bære vitne om hva vi skulle tro på. Ja, selv frelsen og inngangen i Guds rike og livet som varer evig henger på dette ene; troen.

Vi kan ikke gå lei av å definere hva tro faktisk er. Siden vi lever ved tro, er det ganske så logisk å tenke at denne definisjonen vil være under stadig angrep fra løgnens far. Hva vil være bedre enn å vanne ut denne nøkkelen til liv?

Tro er et relasjonelt uttrykk. Det henger sammen med tillit, noe som indikerer at tro ikke er blind, men full av innhold. Det er forskjell på å håpe at ei hengebro skal holde og å tro det, men vi har en tendens til å blande uttrykkene. Måten Jesus forholdt seg til tro på, viser at han forventer noe solid og fundamentert. Hebreerbreevet bekrefter dette og snakker om full visshet og overbevisning. Jakobs brev indikerer at den bønn som får svar ikke har plass til tvil. Det er skarpe ord han skriver. «Ikke må et slikt menneske vente å få noe fra Herren.» (Jak 1:7)

Fra det greske språket finner vi at tro og lydighet er nært beslektet, som vantro og ulydighet også er det. Lydighet handler om myndighet. Når Jesus er vår Herre skal det spørsmålet være avklart. Dette kan virke veldig strengt i forhold til en så nådig Gud, men vi vet at alt han ønsker for oss er å være i lyset og å kunne elske. Derfor er inngangsporten til Guds rike også en død, men en som fører til liv.

Det er ikke nådig av Gud å la oss forbli i synd og søle med våre liv. Det er ikke nådig å la oss forbli avhengige av stoff, porno eller makt, for så å kalle dette frelse. Det er ikke nådig at vi forblir slaver av frykt. Han vil at vi skal være frie mennesker. Han vil gjøre oss hele igjen, noe som er frelsens hensikt.

Peter skriver angående dette, at de troende skal «flykte bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.» (2 Pet 1:4b) Så fortsetter han med å vekke opp en respons i den troende, aktiv handling. «… så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser …» Dette handler om å hengi seg til noe. Skal vi leve ved tro blir dette bunnlinja for livet. Se på det som skåler som settes oppi hverandre. Den største er troen. Den neste heter dyd. Så kommer skjønnsomhet (kunnskap), avhold, tålmodighet, gudsfrykt, broderkjærlighet og så kjærlighet til alle.

Det er troen som holder alt sammen. Lekker trosbeholderen vil det påvirke alt det andre. Da vil også vår vekst begrenses og til sist denne ene som skal stå til evig tid, kjærligheten. Lite tro fører til lite kjærlighet i følge Peters forståelse. Vår kjærlighet vil være renest når det som underbygger den er renest. Renheten får vi når vi kultiverer det himmelske innholdet, altså vandrer på Guds veier. Dermed må vi stoppe opp og finne ut hvordan disse elementene defineres.

Hva er dyd i Guds øyne? Det handler om det som er moralsk utmerket. Dermed blir vi med en gang ledet til livets kilde. Får Ånden lede oss og undervise oss slik at det er Guds verdifundament som får gjennomsyre alt?

Skjønnsomhet, eller kunnskap, handler om himmelens visdom, om å kjenne og forstå Guds veier. Ordet gnosis oversettes også vitenskap, altså skal vi ha forståelse om livet slik Gud ser det.

Avhold bygger på tro, dyd og kunnskap. Avhold blir et karakteruttrykk, fordi vi må utøve selvkontroll og beherskelse når vi skal flykte bort fra verdens fordervelse. Egkrateia oversettes egentlig best selvkontroll. Vi må formes gjennom troens innhold og utøve det gjennom selvbeherskelse. Det er umulig å ha agape kjærlighet uten å kunne styre egne lyster og begjær.

Tålmodighet handler om å være utholdende og vedvarende, konstant og pålitelig. Det kan handle om venting, men også om å stå ved det man tror. Her finnes også lojalitetsuttrykk som underbygger det som kommer etter.

Det greske ordet eusebia oversettes vanligvis gudsfrykt, men har også flere nyanser. Det er en oppstrammende faktor som handler om hellighet, respekt og ærbødighet. Det burde gi mening når vi nærmer oss det største av alt. Der er det ikke rom for synd og tillitsbrudd.

I vår eusebia skal vi så vise broderkjærlighet. Her brukes ordet philadelphia, noe som på et vis beskriver en kjærlighet som er mer avslappet enn den største kjærlighet. Dette er fordi man blant likesinnede har mindre grunnlag for uenigheter og stridigheter, motsetninger og prøvelser av ulik art. I broderkjærligheten øver vi på å elske alle.

Agape kjærlighet er størst, fordi den er tom for ego. I denne kjærligheten har korset fått gjort sitt verk og vi er i stand til å elske selv våre fiender. Dette er et høyt kall. Lever vi behagelige liv kan det virke enkelt. Prøv det når det river i sjelens dyp. Hvordan tilgi en tyv, en drapsmann eller en overgriper? Det fleste av oss har aldri erfart dette, men mange lutres i denne ilden.

Nettopp derfor er det at troen styrkes i prøvelser. Vi må tilbake til kilden og stadig vokse. Her ligger den daglige omvendelses hemmelighet, gleden ved å vokse i lyset og finne fram til sannhet i alt. Dette er Åndens tjeneste i oss.

Skal det bli noe av oss må det derfor intensjonell vekst til. Det er dette Peter oppmuntrer oss til. «For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble.» (2 Pet 1:10)

Så stopper vår vekst heller ikke ved kjærligheten. Den jakter selv på himlenes rike hvor den har sin evige kilde. Paulus skriver til filipperne: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, slik kan dere stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Krisus, Gud til ære og pris.» (Fil 1:9-11)

Sannelig har vi grunn til å være opptatt av Guds rike!