15. juni 2024

Den siste kneika

Har du noen gang vært på tur og opplevd dette? Du er snart ved målet, men like før er det en bratt bakke som må forseres før målet er nådd. Kanskje var det en fjelltur hvor du ble belønnet med den vakreste utsikt, men kun etter å ha kommet deg forbi den siste kneika.

Dette bildet kan vi også bruke på vår vandring med Gud. Det finnes mange mennesker som ønsker å gjøre det gode, men makter det ikke i egen kraft. Jesus sa selv at det bare finnes en som er god, det er Gud. Derfor kan vi bare finne livet vi er skapt for i selve kilden, Gud selv.

Den rike mannen som spurte Jesus om hva han skulle gjøre for å arve evig liv, ble utfordret på hjertets sak. «Gå og selg alt du eier, og gi det til de fattige.» (Mk 10:21) Bedrøvet gikk han bort. Han kom seg ikke over den siste kneika.

Disiplene slet lenge med å komme seg over den siste kneika. Peter er et godt eksempel. Han ville så gjerne, men fikk det ikke til.

De gamle skriftene er også fulle av vitnesbyrd om mennesker som ikke nådde helt fram. De kom til kort. Er det ikke slik med oss også? Vi kjemper med oss selv. Noen gir opp, andre blir religiøse, og noen kommer seg over den siste kneika og inn til selve livet. Kjødet er så skrøpelig. Kanskje bærer vi på skam og skyldfølelse fordi vi vet vi burde være bedre, men kommer stadig til kort. Alle har vi syndet skriver apostelen Paulus til menigheten i Rom.

Leser vi skriften er den klinkende klar på at for å arve livet som er evig, må vi komme oss over den siste kneika. Nedenfor kneika finner vi alt det som ikke arver livet. Det er alt fra den ondeste ondskap til den mest skinnende overfladiske religiøsitet, alt utenfor.

I den sisten kneika møter alt det skrøpelige Guds godhet. Der kommer dommen over det ubrukelige. Der får vi møte lyset, veien, sannheten og livet. Vi kommer oss ikke over den siste kneika i egen kraft. Der møter vi korset. Der må vi legge ned vårt eget liv i tro til at Jesus stiger inn og gir oss av sitt liv. Fødselen skjer ved en død. Da gir vi ham alt. Den siste kneika handler om å fødes på ny. Få en ny identitet og bli satt inn i Guds rike. Da er det Jesus som er Herre og Konge.

Så er fødselen en kneik, men det blir ikke den siste. Vandringen med Gud inneholder også kneiker. Jesu vandring til korset ble en slik en. Den stadige overgivelsen til Far er av slik verdi at det prøves og lutres. Det blir som verdierklæringer. Som med treet i Edens hage får vi også våre anledninger til å velge Gud foran alt annet. Det kan være situasjoner med prøvelse. Kanskje feiler vi og må igjen kaste oss på Guds nåde og få tilgivelse for synd. Kanskje handler det om helse, økonomi eller andre utfordringer. Det vi skal få lære er at Guds nåde holder når vi har kastet oss på Ham. Da har vi fått Ånden som segl. Den gir oss kraft i prøvelsens tid. Kjærligheten skal vi stadig få vokse i. Det er Far som lengter etter å se sine barn vokse. Når vi blir prøvet kommer modenhet, autoritet og styrke. Vi ville ikke være det foruten, men veien dit handler om å se til kilden i prøvelsens time.

Jesus gikk gjennom sine prøvelser med en glede satt foran seg. Han kom seg over den siste kneika og fullendte sitt verk. Nå har vi tilgang til den samme kraften og kan også fullende vårt løp.

Vær utholdende og se til Ham når du er ved den siste kneika. Belønningen er så uendelig mye større enn utfordringen. Hans løfter holder!