18. juli 2024

Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap

Profeten Hosea hadde sin tjeneste rundt 750 år før Jesus ble født. Det var ikke gode tider. Israel og Juda var delt, og folket begikk store synder. Hosea fikk et svært så uvanlig oppdrag fra Gud, noe som viser oss noe av det unike ved det profetiske. Han skulle gifte seg med en prostituert kvinne og få barn med henne. «For landet driver hor og følger ikke Herren.» (Hos 1:2b) Vi ser også at Herren dømmer etter folkets gjerninger. Israel fikk ikke lenger være under Guds nåde, men Juda hadde Guds vern. (Hos 1:6,7)

Kan vi kjenne oss igjen i ordene Hosea refser Israel med? «For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord. Derfor skal landet visne.» (Hos 4:1-3a) Videre fortsetter han: «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil jeg også glemme dine barn.» (Hos 4:6)

Dette er Norge i 2020. Vi har syndet mot Gud, men kjenner ikke vekten av vår misgjerning. I årevis har fundamentet som en gang var der, sakte blitt erodert av mørkets ødeleggende lære. Hvor var vekterne på murene? Jo, de har vært der gjennom tidene, men folket ville ikke lytte. Det norske folks hjerter har vært sløve. Vi ble også fanget av velsignelsene og overfloden. Vi ble forført av denne verdens løgner og sakte men sikkert ledet inn i Babylons fangenskap. Våre sinn er tomme. Vi har lært å leve etter lyst og begjær, eller brød og sirkus som man kalte det i Rom. Nå har vi blitt uregjerlige, som barn å regne.

Vi har vendt ryggen til det ufødte liv. Vi har vendt ryggen til generasjonen som vokser opp. Vi har vendt ryggen til de som har gått foran oss, de eldre. Vi har kastet bort kunnskapen og sitter igjen i søla, akkurat som sønnen som ville ut i verden.

Den store synden er at vi har vendt Gud ryggen. Kjærlighet og Gudsfrykt, hvor er de? Hvor er menneskene som frykter Gud i vårt land? La oss minnes profeten Jesajas ord: «Vi er falt fra Herren og har fornektet ham, vi har gått bort fra vår Gud. Vi har talt om undertrykkelse og frafall. Vi har unnfanget løgnens ord i våre hjerter og sagt dem ut. Derfor er retten holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte. Sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang. Sannheten ble borte. Den som holdt seg fra det onde ble plyndret. Herren så det, og det var ondt i hans øyne at det ikke var noen rett. Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak.» (Jes 59:13-16a)

Profeten Hosea fortsetter å tale Guds ord til folket: «Jeg vil gå min veg, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I sin trengsel skal de søke meg med alvor.» (Hos 5:15)

Det er naivt av oss å tro at Guds veier med folk og nasjoner skulle være annerledes i dag. Hosea avslutter sin profeti med å si at «Herrens veier er rette.» (Hos 14:10)

Norge lever i dyp synd. Vi har forkastet Gud, men virker ikke å forstå alvoret. Vi kan ikke snakke om nåde og en bedre dag når virkeligheten er at vi håner Gud. Ofrene for vår synd er våre barn som vokser opp uten å kjenne Gud. Aner vi smerten de må bære fordi foreldre og besteforeldre ikke lærte dem Gud å kjenne? Alle ubesvarte spørsmål om identitet, tilhørighet, hensikt og sikkerhet. Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? Hvorfor lever jeg? Hvor kan jeg gå for å være trygg? Midt i dette mørket, vil de først søke å døve smerten med enda mer smerte, før det ikke går lenger. Da først vil ropet etter frelse stige opp. For Gud har trukket seg tilbake. Han er ikke ønsket. Nei, himmelens og jordens Skaper er hatet, foraktet og hånet. Den eneste som er god og som kan frelse, jaget bort fra dem som trenger ham mest. Dette er mørkets frukter.

Vi har gitt fra oss ansvaret for det mest verdifulle. Våre barn. Neste generasjon. Fremtiden. Hva gjorde vi når de lærte om evolusjon? Hva gjorde vi når dyr ble viktigere enn mennesker? Hva gjorde vi når følelsene skulle være det som styrte våre valg? Hva gjorde vi når myndighetene gikk fra å være en tjener til å skulle herske? Hva gjorde vi når rettferdige lover ble byttet ut med løgn og fantasi? Hva gjorde vi når det ble sagt at ufødte barn ikke er ekte mennesker? Hva gjorde vi når Bibelen og Guds ord skulle likestilles med alt annet?

Jo, de aller fleste flyktet. Gjorde absolutt ingen ting. Det var jo det vi lærte på søndagsskolen og av forkynneren. Vi vokste opp i hermetikkbokser som var isolert fra samfunnet vi levde i. Vi kalte det redningsbåter, trygge steder hvor barna kunne beskyttes fra alt det forferdelige. Der lærte vi om et fremtidig håp, et annet sted, en flukt. Der lærte vi at Gud, han som skapte alt og gav dets hensikt, er fullstendig irrelevant for samfunn og nasjoner. Der lærte vi å fornekte Gud når det virkelig gjelder. Der ble han marginalisert, slik at all annen lære kunne innta samfunnet, prege det og i realiteten forme våre barn og vår framtid.

Det er omvendelsestid! Nå er det alvor! Åndskreftene har fått herje med nasjonene og vi er på vei inn i en totalitær tid hvor frihet på alle områder vil forsvinne dersom vi ikke våkner opp. Dersom. Jo, der finnes en betingelse som gir grunn til håp, men da må vi respondere. Vi er Guds bilde på jorden, satt til å forvalte den. Da må vi reise oss og ta ansvaret. Deri ligger også mulighetene. I dag er vi fanget av lære som står Guds hensikt i mot. Vi er slaver av lammende tanker. Nå er det tid for å fri seg fra disse, slik at Guds hensikt kan gjøre sitt inntog.

Det er så fristende å si at Gud vil gjøre det, uansett. Men det er ikke det Skriften sier. Der finner vi ut at vi har valg å ta. Jesus viser oss alvoret når han taler om sitt komme. «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre.» (Matt 25:31-33) Her er det snakk om nasjonene, eller ethnos som det står på gresk. Noen vill dømmes som geiter og bort fra Guds åsyn, mens andre er sauer som får være i hans nærvær. Nettopp derfor gir Jesus oss alle dette oppdraget som kalles misjonsbefalingen. «Mens dere går, gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt 28:19,20)

Norge, «det er blitt til din ødeleggelse at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelp.» (Hos 13:9)

Hvor langt skal vi gå før vi erkjenner at Gud har rett?

Også i Norge finnes det en trofast gjenpart. Mennesker står i bønn for nasjonen dag og natt. Det finnes spredte røster som taler Guds sak. Det finnes menigheter som elsker Gud. Det finnes spire til håp blant vårt folk. Denne gjenparten må forløses slik at Guds vern kan komme over hele nasjonen. Vi må ut av falsk lære, surdeigen som ødelegger. Vi må også ut av kirken og være Guds folk i samfunnet. Dette er den sanne menighet. Vi er kalt til å gjøre disipler av nasjonen. Da må vi reise oss som fedre og mødre, som familier, med Guds pensum i skolen, med sann lære i menigheten, sannhet uttrykt i media, Guds herlighet uttrykt i idrett, underholdning, musikk, film, kunst og så mye annet. Da må vi lære oss å forvalte sammen med Gud i vitenskap, forskning, teknologisk utvikling, bedrift og næringsliv. Da forstår vi også at staten må holdes tilregnelig av den lovgivende forsamling, folket. Den har overspilt sin rolle ved å sette seg i Guds sted, heller enn å verne om vår Gudgitte rett til liv og frihet.

Det er vi som har valgt veien hit. Vi kan også velge veien videre. Skal vi vandre i lyset må det dyp omvendelse til.

«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at lindrings-tidene kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Apg 3:19-21)