av Med paradigmer er det slik at vi tror vi forstår noe, men innser en dag at vi ikke har forstått noe som helst. Slik hadde Peter det da han svarte Jesus før han hadde fått Den hellige ånd. Slik var livet til Saulus før han møtte Jesus.
Er det lov å utfordre en svært satt tanke om at vi presenterer evangeliet som veien til himmelen? «Bli frelst så kommer du til himmelen.» «Jesus er veien til himmelen.»
Evangeliet Jesus selv forkynte handlet aldri om et sted, men en person. Han var ikke ute etter å forflytte mennesker geografisk eller kosmisk. Han var ute etter å frelse dem ut av mørket inn i lyset. Om seg selv sa han: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6)
Så er det Faderen som er vår evige arv. Når vi omvender oss får vi stige inn i hans rike. Da får vi være med på hans hensikt. Da blir det også viktig at vi har gransket og forstått hva det betyr. Ellers kan det være at vi rett og slett jobber imot vår himmelske Fars evige plan.
Fra Skriften lærer vi hvor kjærlig og omtenksomt Gud skapte alt som er. Til sist sa han at det var veldig godt. Han gledet seg over sitt verk. Gjennom de gamle skriftene leser vi til stadig at jorden står på evige støtter, at den skal stå til evig tid. Det står også at den skal fornyes og bli gjort ny igjen. (Sal 104:30, Jes 66:22) Profeten Malakias ender de gamle skrifter med å erklære Herrens dag, hvor alle som gjør ondt skal brenne som halm, men de som frykter Herrens navn skal springe som kalver når de slipper ut av fjøset. (Mal 4) Matteus skriver lignende når han sier at ugresset først skal sankes inn før hveten samles på låven. (Matt 13) Peters tale til jødene var av lignende art da han talte om at Gud skulle «… sende Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, han som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Apg 3:20,21)
Vi må stille oss spørsmålet: «Hva er vår arv?» Hva er det vi kjemper for? Abraham fikk løfte fra Gud. Han er arving til verden. (Ro 4:13) Jesus sa også «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.» (Matt 5:5)
«Etter at Josva var død spurte Israels barn Herren: Hvem av oss skal først dra opp mot kana’anerne og kjempe mot dem? Herren sa: Juda skal dra opp. Jeg jeg har gitt landet i hans hånd. Da sa Juda til sin bror Simeon: Dra med meg til det landområde som er tilfalt meg og la oss kjempe mot kana’aneerne» Så skal jeg dra med det til ditt område. Og Simeon gikk med ham.» (Dom 1:1-3)
De gamle skrifte er fulle av eklæringer om hvordan urettferdighet skal dømmes og utryddes, mens de rettferdige skal stå. Davids salmer gjentar dette ofte. Med den nye pakten kommer det som for noen skaper forvirring. Da lærer vi om himlenes rike. Er det et nytt sted, eller åpenbares en ny dimensjon for oss? Var det ikke dette forhenget som ble revet i to da Jesus døde, slik at helheten kan gjenopprettes? Nå kan vi forlikes med Gud og ha vennskap med ham. Fra skriftens perspektiv er det ikke lenger et enten eller, men noe som skal bli til både og. Forlikelse skal føre til vennskap og en evig ektepakt. Johannes skriver jo: «For så har Gud elsket verden [kosmos] at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden [kosmos] for å dømme verden [kosmos], men for at verden [kosmos] skulle bli frelst [gjort hel] ved ham.» (Joh 3:16,17)
Når vi leser Skriftens siste bok, Åpenbaringen, fører den fram til det klimaktiske, ikke alles forflytning til himmelen, men gjenopprettelsen av alt og den himmelske stads forflyttelse til jorden. Der skal Gud ha sin bolig blant menneskene. Det er sjokkerende sant, men hvorfor forkynnes fremdeles flukten fra verden når Gud frelser oss for å se hans rike komme hit? Hvor lenge skal vi stå hans hensikt imot? Vi må omvende oss! Er vi av et edlere sinn som de i Berøa? Gransker vi Skriften, eller lever vi på kulturelt tankegods, hvor det nå enn kommer fra?
Tiden vi står foran krever at vi omvender oss, for Guds skyld. Han har kalt oss til å føre dommen til verden. Det er lyset som er kommet. Helbredelse skal følge der hans legeme vokser. Forstår vi hvor viktig geografisk enhet i menigheten er? Forstår vi hvor viktig det er å forløse mennesker og se tjenestegavene uttrykt? Forstår vi hva «Kristus i oss, håpet om herlighet» betyr? «For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn.» (Hab 2:14) Dette handler på ingen måte om flukt, men en invasjon av Guds herlighet.
Vi er alle unike. Sammen er vi kalt til å bære denne herligheten til hele verden. Nasjonene skal døpes (gjennomsyres) av navnet til Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Må Herren gi oss rikelig åpenbaring om sin hensikt i denne tiden. For noen betyr det omvendelse og engasjement. For andre betyr det å lære Guds evige veier og vandre på dem.
La oss ta på oss Guds fulle rustning slik at vi kan stå fast i arven!
