21. april 2024

Den politiske villfarelsen

Vi må alltid forutsette at Guds fortelling er den største. Det betyr at alle andre fortellinger befinner seg innenfor Guds store rammeverk. Da har Gud satt ytterveggene og det største rommet er hans. Når vi stiger inn i en samtale må vi alltid finne ut hvem som har satt opp veggene i ‘rommet’. Hvem definerer samtalen og premissene? Slik er livet i samfunnet. Mange ganger kjemper vi kamper som ikke er verdt å kjempe fordi premissgrunnlaget er feil.

Slik er det også i det vi kaller politikk. Hvem har lagt premissene for denne samtalen? Lar vi Guds fortelling skape rammeverket her, eller bøyer vi oss for en annen fortelling, hvor løgn og uvitenhet råder?

Mange ser på politikk som noe verdslig, mens Skriften sier at det hører til midt i Guds hensikt. Hvem er han denne kongenes Konge? Er han ikke den som skal råde over alt? Er han ikke den som skal legge alle makter og myndigheter under seg?

På profeten Samuels tid ville Israel ha en konge som alle de andre folkene. Dette var en styggedom og en stor synd i Guds øyne. Hvorfor? Jo, hans største lengsel var at alle mennesker ville regjere over sine egne liv og sammen være nasjonens forvaltere. Dette er det sanne borgerskap, politeia, eller politikk. Det første spørsmålet er dermed hvor myndighetens sete skal være. Er det individet som er nasjonens suverene, eller er det en institusjon som er fjernt fra alt som skal forvaltes? Hvor ligger ansvaret i Guds øyne? Samuel fikk lære at all myndighet starter hos individet. En konge ville ta fra dem all myndighet og gjøre dem til slaver.

Vi tenker ofte at det er vi som bestemmer hvem som skal råde over oss. Skriften sier at det er Gud som innsetter og avsetter konger. Selv om Israel ville ha en konge, var det Gud som gav dem Saul. David forsto dette veldig godt, for han ville ikke røre Guds utvalgte. Kan mennesker rote dette til? Helt klart. Likevel må vi forstå at myndighet er Guds domene.

Dermed står vi som dørvoktere for Guds hensikter. Selv om vår forståelse av politikk ofte handler om det vi kaller venstre- og høyreside, er det et grunnpremiss som går dypere. Dersom vi vil ha en konge som Israel, må vi innse at dette ikke er Guds høyeste hensikt. Da ender vi opp med dette høyre-venstre spektrumet og går glipp av det viktigste. I Guds perspektiv finnes det også en vertikal dimensjon, nemlig hvor makten faktisk ligger. Den går opp og ned i motsetning til den horisontale.

Dersom individet er nasjonens suverene, skal all myndighet være underordnet folket. Det er folket som sammen skal samtykke til nasjonens lover, akkurat slik Israels folk gjorde det. Nasjonens myndighet skal være en tjener for folket. Dermed kreves det mye av borgerne i en nasjon for å beholde friheten. Vi vet at tilgang til makt så altfor lett frister til mer av det samme. Historien vitner soleklart om dette.

Når vi så går til valg er det en faktor som er enda viktigere enn høyre og venstre. Det er hvem som respekterer borgernes rett til liv, eiendom og frihet. Representanter som velges til å tjene folket skal stå som et vern mot misbruk av makt. Dette fordrer både karakterstyrke, visdom og tilregnelighet.

Norge er i en faresone, nettopp fordi folket har abdisert så mye av sitt ansvar. Vi vet ikke lenger å holde våre representanter tilregnelige i henhold til grunnloven. Rettsvesenet har i mange tilfeller sett bort fra Norges Grunnlov. Da har vi i prinsippet mistet nasjonens felles kontrakt og fundament.

Vi råder ennå fritt over landet, men står nær ved å avgjøre vår fremtidige eksistens. Skjer det ikke en oppvåkning vil vi ha tapt vår rett.

Når valget står til høsten er det ditt ansvar å velge representanter som vil stå som et vern for folket. Det betyr at de må vite å ha makt under kontroll. Den skal brukes til å tjene folket, ikke til å herske over det.

En rekke av statens forvaltningsorgan har blitt korrupte. De er ikke lenger folkets tjenere. De tror de er herskere. Dette er brudd på grunnloven. Der er folket nasjonens lovgivende forsamling og skal dermed respekteres som den suverene i nasjonen. Dessverre har vi nå en konflikt mellom Norges grunnlovsfestede fundament og mange forvaltningsorgan som har tilranet seg makt de ikke har lovmessig rett til.

Vi står ved veivalg. Vi må reise oss og kjempe for nasjonens eksistens. Når vi ikke lenger ærer Guds gave til vårt folk er veien kort til slaveriet. Kreftene er mange.

Guds vilje er at Norge skal være et folk og en nasjon til velsignelse for mange. Fienden søker å utslette vår nasjon. La oss søke Gud i denne tiden i håp om at vi kan finne ham. La oss stå for Guds hensikt og velge et vern for vårt folk.

Forbønn, proklamasjon, handling og valg må alle henge sammen.

Det er bare en konge som er verdig.