21. mai 2024

Hva betyr det å tenke?

«Som man tenker i sitt hjerte slik er han» sier ordspråket. Denne visdommen fra kong Salomo, et av historiens viseste mennesker, gjør vi vel i å reflektere over. Hva er det med tenking som er så viktig? Er det noe som også er et bilde av Skaperen? Vi er satt på jorden i hans lignelse, og har grunnleggende evner som er lik den evige Gud.

Ser vi dypere på det, kan vi forstå det slik at tenking er knyttet til både det å leve, elske og skape. Det handler i bunn og grunn om en åndelig realitet som får uttrykk, enten synlig eller usynlig. Gjennom tankene defineres denne realitet. Hvor fødes så tankene? Jo, de fødes i vår ånd. Den lever enten i lyset eller i mørket. Vårt hjerte er kilden til alle våre tanker. «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» (Ordsp 4:23)

Betyr dette at mennesker som ikke tror på Jesus ikke kan tenke gode tanker? Skriften sier at selv de som ikke tror kan elske de som elsker dem. Kontrasten i vitnesbyrdet om Guds kraft i våre liv kommer når vi møter prøvelser. Da åpenbares denne himmelske kjærlighet ved at vi også elsker våre fiender og de som ikke ønsker oss vel. Kjærligheten er den eneste kilden til et fritt liv, hvor vi kan tenke sanne og rette tanker som igjen fører til gode gjerninger. Derfor må vi bli født på ny for å sikre kvaliteten i vår tenking. Det ligger også i omvendelsen kjerne at vi begynner å tenke nye tanker, altså et endret sinn. Forlikelsen med Gud i Jesus Kristus er den eneste veien. Frelsens kjerne er forlikelse med vår himmelske Far, mens gjenopprettet liv blir en frukt av frelsen og det nye livet.

I kjærligheten ligger det en drivkraft til å skape. Kjærlighet gir opprinnelse til nysgjerrighet og utforsking. Da ønsker vi å velsigne og søker alltid det beste for alt og alle. Når vi virkelig elsker er vi villige til å gjøre alt for at andre skal ha det godt. Ja, Skriften sier at «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15:13)

Et premiss for å være et tenkende menneske er dermed at vi stiller spørsmål, og med tiden veldig gode spørsmål. Tenkende mennesker søker visdom, innsikt og forstand. «Det er Guds ære å holde en sak skjult, men kongers ære å granske den.» (Ordsp 25:2) Vi tenker fordi vi lengter etter fylde, et liv i sin dypeste hensikt, neddykket og gjennomsyret av virkeligheten. Sanne tanker har substans som ikke kan rokkes. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29:11)

Vi er skapt for å tenke. Det er en del av vårt relasjonelle uttrykk. Vi forholder oss hele tiden til noe. For å unngå at vår tenking blir til en sinnslidelse, er det essensielt at vi er forankret relasjonelt. Mennesket kan aldri være eksistensen sentrum, det vet vi så inderlig godt. Men, hva gjør man når man ikke vet hva man kan stole på? Da blir frykt lett motivasjonen og vi beskytter oss selv ved at livet dreier seg rundt vår egen person. Mange flykter fra tankenes verden, nettopp fordi det oppleves som kaotisk og farlig.

Det første premisset for å ha fred i sine tanker er dermed å finne samfunnet med YHVH, den levende Gud. Da handler det, kanskje paradoksalt, ikke om tanker, men noe som går dypere. Det handler om noe nærmest ubeskrivelig, noe som går dypere enn det som kan beskrives med ord. Paulus ber om at vi skal «kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap«. Dette er revolusjonerende i vår tids informasjonssamfunn. Hvem vet hvor all informasjonen kommer fra? Hvor er fundamentet av tillit i en verden som preges av umålelige mengder informasjon som bare vokser i eksplosiv fart hver eneste dag? Hvordan skal generasjonen som vokser opp vite at det de tenker er sant når det ikke er tilstrekkelig grunnlag av relasjon og tillit? Et stadig aksellererende tempo på livet vil gjøre de fleste til tankeløse vesen som lett fanges av den neste populære bølgen.

Pause!

Vi har et desperat behov for først å sette ned farten slik at det relasjonelle grunnlaget kan bli etablert. Når vi ser på skaperverket er det så inderlig tydelig at livets tempo er noe helt annet enn det de fleste opplever i dag. Så mye skal skje, så mye mas og stress og altfor lite tid til å puste – og leve.

Hvordan kunne Jesus ligge så rolig og sove i båten som ble herjet av storm og frådende bølger? Disiplene var døden nær og Jesus hadde en dyp fred. Han lå og sov.

Tillit og tro!

Jesus kjente sin Far og var på klippegrunn. Han var grunnfestet på noe som stod prøven med glans. Dette beskriver Skriften med ordet ‘Shalom’, en fred som ikke er av denne verden. Shalom beskrives som overnaturlig helse, fred, velferd, sikkerhet, soliditet, ro, velstand, fullkommenhet, hvile, harmoni, så vel som fravær av agitasjon og splid. Da lever vi i troen på det som en gang skal komme, den evige realitet, nå.

Uten å stå på samme grunn som Jesus vil vi aldri finne fred. Da vil også våre tanker preges av kaos, uvisshet og villfarelse. Hva er sant dersom vi ikke kjenner kilden? Verden er fylt av religioner som har fanget mennesker, nettopp fordi de er fanget i et mørke.

Og der begynner det. Hva er sannhet? Hva er hensikten med livet? Hvorfor er jeg her? Finnes det noe mer enn dette? Hvorfor all lidelsen? Hvorfor så mye smerte? Er dette alt? Er jeg trygg noe sted? Er det noen som elsker meg? Hva er kjærlighet? Kan jeg i det hele tatt stole på noen som helst?

Desperasjonen vokser og i tidens mørke vil vi nok se stadig mer desperasjon, også fulgt av depresjon. Vi er i en åndskamp hvor alt polariseres og krystalliseres. Det er alvor!

Der er håp! Det finnes et ankerfeste! Der er klippegrunn å stå på. Den evige Gud, YHVH, har åpenbart seg selv og sin endeløse kjærlighet ved å sende sin egen Sønn, Jesus Kristus, for å bli vår redningsmann. Historiens vitnesbyrd er mer en tilstrekkelig, men mange våger fremdeles ikke å prøve. For de som tar steget, blir vitnesbyrdet enda sterkere. Å leve i samfunn med YHVH virker! Livet forandres. Tro og tillit fører til gjenopprettelse, til hensikt og velsignelse. Da settes også tanken fri slik at du kan kjenne det som er Guds vilje. Da vil du lære å skille sannhet fra løgn, lys fra mørke.

Å være nysgjerrig er naturlig. Gud er ikke redd for noen av våre spørsmål. I dag har vi behov for å stille gode spørsmål. Nasjonene lider og det vokser frem en lengsel etter forløsning. Hvilket paradigme skal vi følge? Stemmene er mange. Hvem kan vi stole på?

Dette er tiden for Guds folk å reise seg. Vi er kalt til å bære lyset til en verden som lider. Evangeliet om Guds rike er et evangelium som rører alt, intet unntatt. Vi trenger en oppvåkning i våre hjerter. Guds dom er at lyset har kommet til verden. La oss gå med det!

Noen av våre første spørsmål kan være:

Kjenner jeg den sanne Gud?
Vokser jeg i relasjonen til Gud?
Forandres mitt liv gjennom relasjonen til Gud?
Har jeg tillit til det Gud sier?
Er jeg trygg på at Gud er den han sier han er?
Stoler jeg på at Skriften er et tidløst dokument?
Henger Gud og Skriften sammen?
Ser jeg på Skriften som min første lærebok uansett tematikk?
Er Skriften min loddesnor i alle moralske og etiske spørsmål?
Lar jeg Skriften definere min verden?
Har Skriften autoritet i mitt liv?
Når omvendte jeg meg sist i mine tanker?
Elsker jeg å lære?
Er jeg nysgjerrig?
Hva er motivasjonen bak min nysgjerrighet?
Er jeg god til å skille mellom rett og galt, godt og ondt?
Er min samvittighet viktig?
Når hadde jeg sist dårlig samvittighet og hvorfor?
Kjenner jeg at min samvittighet er knyttet til Skriftens lære, eller er det andre standarder?
Lengter jeg etter å være et lys der jeg er?
Kjenner jeg meg selv som Guds bilde, hvem jeg er og hva han har kalt meg til?
Finnes det spørsmål jeg er redd for å stille?
Er jeg redd for at Gud ikke har svar på noen av mine spørsmål?
Stoler jeg virkelig på Gud?
Kjenner jeg den sanne Gud?