Menigheten må på banen!

Hvorfor er noen av historiens mest fremgangsrike og frie nasjoner grunnlagt på sannheten om at det finnes en Gud og at han er fundamentet vi står på og den som gir oss alle våre grunnleggende rettigheter?

En hel rekke nasjoner har bygget sitt fundament på Guds eksistens og at han er den universale rettighetsgiver. Hvor kommer retten til liv fra? Er det mennesker eller en som er større enn oss? Hvor finner vi kilden til alt som er godt? Hvem skal bestemme om jeg har rett til å eie det jeg selv lager? Hvem er det som gir meg mine rettigheter? Hvorfor skal vi beskytte andre menneskers rettigheter?

Sveits regnes som et av verdens beste land å leve i. I nasjonens spede begynnelse ble det gjort en pakt i Guds navn. USA ble grunnlagt på samme vis. Man erkjente noe som var større enn seg selv og underla seg dette til alles felles gode. Også Norge ble grunnlagt på sannheten om at Gud eksisterer. Vår grunnlov ble laget for å beskytte folket mot overgrep. Den gir oss ikke våre rettigheter, men er et dokument som erkjenner vår Gud-gitte rett til å ta ansvar for eget liv, for våre familier, våre lokalsamfunn og vår nasjon. Myndigheten skal ikke gjøre noe annet enn å håndheve de lovene som folket har bestemt. Slik skal maktfordelingen være i frie nasjoner. Den lovgivende, utøvende og dømmende makt må aldri få råde alene. Da er vi i trøbbel.

Dermed er verdens frie nasjoner født i forståelsen av at Gud er den eneste kilden som vil bevare vår frihet. Det handler om å leve i sannhet. Gud vet hvordan han skapte oss. Vi ble skapt for å leve i sannhet, tenke sannhet, handle på sannhet og gi sannhet videre til neste generasjon. Vi ble skapt for å regjeres fra innsiden, fra hjertet. Derfor er Jesus Kristus og korset den eneste veien til frie nasjoner. Derfor var det så mange grunnleggere erkjente at vi må først være underlagt Gud for å kunne bygge nasjon.

«Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11:3) Dette var en av kong Davids refleksjoner. Han hadde erfart både det gudløse og det gudfryktige. I dag har verdens nasjoner store konflikter nettopp fordi grunnvollene er nedbrutt. Premissene for frihet og rettferd har blitt byttet ut med løgn og fantasi.

Da kan ikke vi som er kalt ut av dette mørket bare stå på sidelinjen som passive tilskuere. Det var mennesker som satte Gud som øverste autoritet som la grunnlaget for vår nasjon. Det sammen har skjedd i mange nasjoner rundt om i verden. Historien vitner om at til den grad man har stått på sannhetens fundament har man også hatt fremgang og velsignelse. «For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart.» (Ro 8:19) Dette har vært den største kampen gjennom historien, å få mennesker på Guds lag, slik at hans vilje kan skje.

Er det vantro som er problemet? Er det vantro eller feil tro? Vi lever jo ved tro, men hva tror vi? Er vi bestemt på at alt skal feile og at det hele skal ende i en stor tragedie, hvor Guds fiende kan erkjenne at han vant? Eller, finnes det en annen fortelling, en som ikke er ferdig fortalt? En fortelling hvor du og jeg er del.

Vi må gjenta det som står i Skriften til vi tror det. Hva har vi ellers for mat å spise? «Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn.» «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.» (Mal 3:16,18) «Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker. Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.» (Ro 2:9,10) Det er ingen tvil om at det snakkes om riker i konflikt. Det er også veldig klart at Gud holder sin hånd over dem som er hans, selv midt i mørket. Profeten Jesaja skrev det slik: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» (Jes 60:1,2)

Tro er en fullstendig overgivelse til det vi håper på, eller visshet som vi kan lese i hebreerbrevet 11:1. Håpet handler om et innhold, et budskap vi fyller oss med. Tro er å handle på håpet. Hvilket budskap har vi fylt oss med? Er det Skriften, eller er det menneskers lærdom? Løfter vi blikket og ser oss litt rundt ser vi at alt som har med ‘tro’ eller ‘religion’ å gjøre skal være ytterst privat. Det har fullstendig passivisert Jesu etterfølgere, nettopp fordi hans budskap er et budskap for hele livet, for individ, nasjoner, skaperverk og historie. «Men når Menneskesønnen kommer tilbake, mon han da vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8b)

Den eneste grunnen til at Guds hensikt taper grunn er når hans folk sovner. Saltet og lyset forsvinner. Nå skjer rystelsen igjen. Er vi rede? I sin nåde vekker Gud oss opp igjen, nok en gang. Han vil ha sin arv! Vi ble lurt til å tro at kirken var alt som var, en liten flik av timeplanen vår. I stedet har Jesus gitt oss et jordskjelv, et paradigmeskifte som tok hele livet ut av mørket og inn i lyset. Da skulle nasjonene oppbygges på nytt, helt fra grunnen av. Kultur og alle samfunnets sfærer skulle gjennomsyres av Guds rikes surdeig, fullstendig. Å døpe nasjonene handler om å neddykke dem til den grad at de blir syltet i navnet til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det er fullstendig.

Det er tid for menigheten å våkne opp i sin sanne identitet. Vi er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom. Kallet til å gjøre disipler av nasjonene står ved. Vi skal føre mange inn til rettferdighet.

Menigheten handler om forløsning. Vi skal forløses til å gå dit Jesus har kalt oss. Det handler om å vandre med ham der han leder oss. Nasjonen er Guds gave. Han satte grensene for at vi skulle søke ham og finne ham. Dødsrikets porter skal ikke stå seg imot menigheten. Vi må på offensiven. Det er ikke tid for tilbaketrekking, men for å stige ut. Det er tid for å være en velsignelse, en stemme, en ressurs, et håp og et lys.

Fordi Gud er den han er vet vi så inderlig at han gjør oss til vitner om seg selv på alle steder. Vi må kjenne Gud i alle samfunnets sfærer. Vi er kalt til å leve Guds rike der, fordi det er Guds evige hensikt. Familie, skole, forsamling, media, idrett, kunst, musikk, literatur, vitenskap, teknologi, forretning, forvaltning og myndighet. Ikke noe er untatt fra Guds herredømme.

Nå er tiden for å rope ut til Gud. Kjenner vi ham og hans veier innenfor sfærene? Kjenner vi paradigmene som er annerledes enn verdens tankesett? Guds veier setter fri, de helbreder, de tar ansvar og forløser andre. Guds veier er sanne og pålitelige. Gud er rettferdig og synder ikke. Guds veier søker ikke egen vinning, river ikke ned andre. De bygger solide fellesskap som tåler utfordring. De skaper samhold ikke splittelse.

Å, må vi rope ut om åpenbaring og forløsning. Det er på høy tid! Forløs oss vår Herre og Gud! Frels oss fra det onde og vis oss lysets rike! For menigheten skal føde fram Guds hensikt på jorden, nasjonene er hans arv!

Denne illustrasjonen kalles LivsKART. Du leser den best nedenfra og oppover. Den er del av et større bilde, men viser hvordan vi skal tenke som menighet. Kirken sitter fast som en form i samfunnet. Jesus snakket om noe større når han kalte oss ut av mørket. Der brukes ordet ‘ekklesia’, som handler om identitet, ikke form. Det frigjør oss til å tenke nasjon, hvor alt som virkelig er nasjon fødes ut av Guds rikes tanke. Hvert samfunnsuttrykk har en natur, noe det er, definert av Gud. Så har uttrykket også noe det gjør, en manifestasjon av Guds herlighet. Til sammen skal dette uttrykke det gode, summen av hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Dette handler om å kjenne Gud og hans evige veier. Uante muligheter ligger foran oss når vi kan skape sammen med Gud i den største sammenhengen.

Du kan lære mer om LivsKART på https://www.engage-now.net/livskart/

Del det videre