Menigheten skal bygge nasjon

Jesus sa disse velkjent ordene til Peter: «Du er Peter [petros – liten stein] og på denne klippen [petra] skal jeg bygge min menighet [ekklesia].» Det er åpenbart at det er Jesus som er hodet og bygningsmann. Han er den som samler legemet. Dermed må vi som lemmer og levende steiner finne den plass han har gitt oss. Når vi tenker at Jesus alltid vil oss det beste må vi se på dette som vår ultimate frihet. Alt annet er en lavere hensikt.

Dermed må vi gjøre en innsats for å være koblet til hodet, slik at vi kan gjøre hans vilje. Vi er også knyttet til andre lemmer på legemet og det finnes et nervesystem som kommuniserer. Mye skal fungere sammen for at menigheten skal være sunn og sterk. Dermed blir denne kroppsbyggingen viktig for å kunne utføre Guds plan og hensikt.

Ser vi på Skriftens store trekk finner vi ut at Gud skapte alt veldig godt og satte i gang et perfekt skaperverk. Så syndet Adam og Eva og mørke kom inn i Guds verk. Løftet om gjenopprettelse ble gitt tidlig og vi ser også at Gud la til rette for dette allerede før alt ble skapt.

Abraham kalles og får et løfte om nasjonene som arv. Ja, Skriften sier også at han fikk jorden som arv. Dette bekreftes også om Abrahams og troens barn. «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.» (Matt 5:5) Gjennom Abraham forløses også Israel. De blir et utkalt folkeslag til vitne for alle nasjoner. Gjennom profetene taler Gud om omvendelse, dom og gjenopprettelse. Løftet går gjennom Skriften som en tråd.

Jesus kom til jorden for å oppfylle loven og profetene. Han ble løsningen på syndens problem. Han er den eneste veien til befrielse, for individ og folkeslag. I ham løses vi fra mørkets krefter, disse kreftene som fører til all ondskap.

Når vi fødes på ny og legges til menigheten blir vi barn av Gud, satt inn i hans familie. Da får vi også del i Guds forløsende hensikt, å forkynne evangeliet om Guds rike hele skapningen. At Gud er et samfunn bevitner Skriften stadig. Han satte oss til å reflektere dette samfunnet, i familier, i lokalsamfunn, i nasjoner og i verden. Dette handler også om å forstå identitet og hensikt. Faderen, Sønnen og Ånden er ulike personer i det himmelske treenige fellesskapet. Sammen er de et hellig fellesskap, knyttet sammen i kjærlighet og visdom. Dermed er Gud vår rollemodell i alt. Han viser oss både individets verdi og fellesskapets uttrykk.

Det høyeste fellesskapelige uttrykket Gud har vist oss er nettopp folkeslagene, eller nasjonene. Disse er gitt Sønnen som arv. (Salme 2:8) Det er disse Jesus sier skal forløses ved å gjøre disipler av dem. (Matt 28:18-20) Folkeslagene skal også bære sin herlighet foran Guds trone.

Skulle vi ikke da være åpne for tanken om at Guds fiende gjør alt han kan for å ødelegge denne hensikten? Det er bare Gud som definerer nasjoner på en sannferdig måte. Historisk har vi sett utvikling fra familier til stammer og folkegrupper og siden ble de til nasjoner. Det mange hevder er utvikling i dag med globalismens tankegods er en avvikling av nasjonene til fordel for en ‘-isme’ som fjerner menneskets verdi og frihet. Dette er ikke framskritt.

Evangeliet om Guds rike handler om så mye mer enn å se individ frelst. Jesu ord fokuserte på å gjøre disipler. Det vil si at vi skal bygge noe med alle disse levende steinene. Vi skal bygge familier, fellesskap, bygder og nasjoner. Der skal vi vandre på Guds veier og forvalte det som er oss gitt til beste for alle. Der skal vi stå for menneskets verdi og ansvar. Der skal vi vokte over livet, over våre familier og vår forvaltning. Der skal vi stole på Gud for vår forsørgelse og skape nytt sammen med ham og andre. Samfunnet er og blir lokalt og relasjonelt. Ikke noe annet kan erstatte dette. Vi må først bygge og vokte det vi har der vi er, så kan vi velsigne andre. Dette handler om å forstå både indvidualitet og nasjonalitet. Vi tilber ikke individet som i individualismen. Heller ikke tilber i nasjonen som i nasjonalismen. Vi må vite hva som bygger disse slik at de kan være til velsignelse.

Ordet ‘ekklesia’ er ordet som septuaginta oversettelsen bruker om Israels folk. Når Gud kalte folket sammen er det verb formen av ekklesia som brukes. Ekklesia knyttes dermed historisk til det som er Guds gjenpart i nasjonen. De lærte Guds veier på alle samfunnets områder, fra individ og familie til utdanning, tilbedelse, økonomi, kommunikasjon, justis, og myndighet. Ordet som brukes da Jesus talte til Peter er det samme. I samtiden ble dette ordet brukt om forsamlinger i samfunnet, eller der det skjedde. Det handlet altså om et engasjement med livets realitet, ikke en flukt bort fra den.

Er det tid for oppvåkning? Har vi forkastet arven vår slik at den ligger i ruiner? Hvem kan bygge opp igjen uten Guds folk?

Det er menigheten som skal bygge nasjon. Historien viser at ingen andre har løsningen. Dersom vi ikke engasjerer oss vil vi få alt det vi ikke vil ha.

Tiden for engasjement er nå!

Del det videre
more