15. juni 2024

Er Guds menighet på flukt?

Den dagen, for lenge, lenge siden, da Eva og Adam valgte å spise den forbudte frukten, forsvant essensen av deres vesen, nemlig relasjonen med Gud, selve livet. Gud ropte på Adam og sa «Hvor er du!?» Borte fra sin Gudgitte hensikt …

Adam og Eva skapte en ny realitet for seg selv og forsvant inn i et åndelig mørke, med alle konsekvensene dette hadde. Legenden sier at de opplevde slik ufattelig skam over det de hadde gjort, at de skjulte seg i en grotte. Dette vet vi ikke, men fallet var enormt på alle vis.
Da Gud åpenbarte sin herlighet for Moses sa han: «Herren, Herren Gud, barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunn og sannhet.» (2. Mos 34:6) Dette er den Gud er, til evig tid. Moses var Guds venn. En annen venn av Gud var David. Bare en som har intimt vennskap og kjenner Guds veier kan leve ut en tilbedelse som har satt en standard i flere tusen år. En Gud som ER kjærlighet lengter etter nærhet og vennskap. Dette er hans evige hensikt. Hvert eneste menneske er et relasjonelt vesen, skapt for å leve midt i Guds kjærlighet. Guds ord til Adam og Eva viser oss at kjærligheten har veier, måter og definisjon. De skulle ikke spise av frukten fordi det ikke var godt. Den gode Gud viser oss at han alltid opererer i både kjærlighet og visdom, noe mennesket skulle etterfølge. Vi kan dermed forvente at når vi vokser i modenhet så er der element av både kjærlighet og visdom, eller motivasjon og forståelse. Paulus skrev også dette til menigheten i Filippi. «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, slik kan dere stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.» (Fil 1:9-11)

Når vi leser videre i Skriften oppdager vi at Gud har større hensikter enn bare den individuelle relasjonen. Siden han selv er et fellesskap (Far, Sønn, Hellig Ånd) er det naturlig at han skulle skape med samme forståelse. Dermed er en større hensikt oppnådd når hele fellesskap fungerer sammen i kjærlighet og visdom. Uttrykkene defineres av Skriften som ekteskap, familie, slekt, folk, stamme, forsamling, menighet og nasjon. Fra de første kapitlene av skapelsesberetningen og gjennom Guds løfte til Abraham forstår vi også at de relasjonelle uttrykkene er gitt en sammenheng i selve skaperverket, nemlig geografiske steder. «Din ætt vil jeg gi dette landet«, sa Gud til Abraham. (1. Mos 12:7) Vi ser dette bekreftet i Apostlenes gjerninger: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder.» (Apg 17:26)

Folket og nasjonen Israel er den første Gud omtaler som ‘menigheten’. Da de ble samlet på reisen gjennom ødemarken ser vi dette til stadig. (2. Mos 12:6 3. Mos 4:13 8:4 4. Mos 8:9) Israel fikk et spesielt kall og ble reist opp for å være en misjonær for andre folkeslag. I 5. Mosebok 4:10 leser vi at Gud sier: «kall folket sammen for meg«. Det hebraiske ordet ‘qahal’ brukes for å kalle. Da de hebraiske skriftene ble oversatt til gresk i Septuaginta oversettes ‘qahal’ til ‘ekklesia’. Ekklesia er også ordet som brukes når Jesus sier til Peter «… på denne klippe vil jeg bygge min menighet [ekklesia], og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matt 16:18) Kan vi knytte sammen noen av Guds evige hensikter her?

Evige hensikter

Da Adam og Eva syndet mot Gud, ble relasjonen brutt og de levde sine dager i mørket, utenfor Guds høyeste hensikt. Guds rop ble et rop fra lyset inn i mørket. I Abram fant Gud en mann som trodde ham. Det ble opprinnelsen til en utvelgelse og et kall. Gud gjorde en pakt med ham og forseglet pakten ved å sette sitt navn, og mer konkret, Ånden, i Abrams navn, hvorav Abraham.

Israels folk ble opplært i tanken om et rike som skulle komme. De ble på en helt spesiell måte innviet til Guds hensikt. De skulle innta sitt land og drive ut all urettferdighet. Vi ser til stadig dette temaet gjennom Skriften. David løfter det ofte fram i sine salmer og profetene gjør det samme. (Sal 2:8 Sal 37:9,29,34 Sal 46 Sal 60:14 Sal 72 Sal 104:35 Jesaja 2:2-4, Jes 11:9,10 Jes 25:12 Jes 58:11,12)

Når vi så leser de siste profetene i de gamle skriftene er forståelsen om gjenopprettelse tydelig etablert. All urettferdighet skal ryddes bort og Guds rike skal igjen råde over hele skaperverket. (Jes 2:2,3 Jes 9:6,7 Jes 11:9 Jes 65:17 Jes 66:22 Esek 47 Dan 2:44 Sak 9:10 Sak 14:9 Mal 4:6)
Jesu liv og virke er altså oppfyllelsen av det Gud har talt. «I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke i mot det.» (Joh 1:4,5) Døperen Johannes gikk foran ham og forkynte: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» Så ser vi profeten Jesajas ord bli oppfylt: «Sebulons land og Naftalis land ved veien mot sjøen, landet på andre siden av Jordan, hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge – for dem er et lys opprunnet. Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» (Matt 4:15-17)

Helt fra syndens dør ble åpnet har Guds hensikt vært å gjenopprette. (1. Mos 3:15) At skaperverket er Guds eiendom er krystallklart. (1. Mos 1:1 Job 38 Sal 2:8 Sal 19:2 Sal 24:1 Sal 50:12 Sal 89:12) Evangeliet som Jesus forkynte var evangeliet om Guds rike, også kalt himlenes rike. Riket er kommet nær og det er her. «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere.» (Luk 17:20,21) Ordet evangelium betyr gode nyheter. Det er proklamasjonen om noe som vil skje, ikke bare et forslag. Ordet ble historisk ofte brukt når en skulle proklamere budskapet om en militær seier. Gud kaller mennesker ut av mørket og inn i lyset. Peter beskriver dette så godt når han sier: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1. Pet 2:9) Gud har også tidligere talt dette over sitt utvalgte folk. «Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk.» (2. Mos 19:6a)

Johannes skriver: «For slik har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes (ødelegges), men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden [kosmos] for å dømme verden [kosmos], men for at verden [kosmos] skulle bli frelst [sozo] ved ham. Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.» (Joh 3:16-19) Guds lys er dommen, nettopp fordi riket er kommet. Legg også merke til størrelsen på sammenhengen, hvor det snakkes om hele skaperverket, som skal frelses, eller helbredes og gjøres helt igjen.

Arv og dom

I lignelsen om åkeren og såmannen finner vi alvorlige ord som bekrefter de gamle profetenes ord. «Åkeren er verden. Det gode kornet er rikets barn. Ugresset er den ondes barn. Fienden som sådde det, er djevelen. Høsten er enden på denne tidsalder. Høstfolkene er engler. Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder. Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike, alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, han høre!» (Matt 13:38-43) Igjen ser vi budskapet om at rettferdighet skal seire og urettferdighet skal utryddes.


Paulus skriver til menigheten i Rom at «… skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.» (Ro 8:19,21) Videre leser vi i hans brev til menigheten i Korint: «Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter.» (1. Kor 15:24-26)
Peter talte alvorlige ord til folket i Jerusalem. «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at lindrings-tidene kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av. Moses har jo sagt: en profet, likesom meg, skal Herren deres Gud oppreise dere av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere. Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket.» (Apg 3:19-23)

I saligprisningen på Oljeberget sier Jesus blant annet «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.» Dette er en videreføring av Guds løfte til Abraham som også fikk jorden [kosmos] som arv. (Ro 4:13) Han lærte disiplene å be «Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt 6:10) Ved slutten av sin tjeneste på jorden sa han til sine disipler: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens [aion] ende!» (Matt 28:18-21)

En jødisk fortelling

Like før Jesu død satt disiplene sammen med ham på Oljeberget. Derfra kunne de se Jerusalem og tempelet. Jesus hadde like før talt svært så sterke ord til dem som mente å være Israels åndelige ledere. «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» (Matt 23:27) «Så fyll da opp deres fedres mål!» (Matt 23:32) Siden dette er ved slutten av Jesu tjeneste på jorden må vi knytte det til synet som Daniel fikk. «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.» (Dan 9:24)

Når vi leser Jesu svar på disiplenes spørsmål er det klart at vi befinner oss i en jødisk fortelling, hvor Jerusalem og tempelet står i sentrum. Vi ser tre forskjellige spørsmål. «(1) Når skal dette skje? Og (2) hva skal være tegnet på ditt komme (3) og på tidsaldrenes [aion] ende?» (Matt 24:3) I kapittel 24 og 25 svarer Jesus. Noe handler om Jerusalems ødeleggelse, noe om hans komme og noe om tidsaldrenes ende. Her finnes det veldig mange syn på saken. Om Menneskesønnens komme sier han: «For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ble gitt til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.» (Matt 24:38-40) Sammenhengen her virker å være en dom, hvor urettferdige mennesker blir tatt bort, slik som ved vannflommen. Jesus fortsetter med å tale om gode og onde tjenere og straff over de onde. Han taler i kapittel 25 om jomfruene med sine lamper, om forvaltningen av talentene, om sauene og geitene, og avslutter det hele med å si: «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25:45b, 46)


Paulus skriver til filipperne «Men vi har vårt hjemland (lit. statsborgerskap) i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.» (Fil 3:20) Dette handler om vår nye identitet og den gjenopprettelse som skjer i forlikelsen ved Kristus. Legg også merke til at det er fra himmelen Jesus skal komme som frelser (gjenopprettelse). Dette kan vi også forstå fra Peters ord til jødene i Apg 3:19.

Er menigheten på flukt fra sin salvelse, sitt kall og sitt oppdrag?

Gud har aldri vært på defensiven. Hans etterfølgere har ofte vært det, da når de ikke vandret helt og fullt i lyset. Velsignelser og forbannelser skulle følge rettferdighet og urettferdighet. Israels folk drev ikke ut alle som bodde i det lovede landet, men lot dem bo der og blandet seg med dem. Har vi i dag gjort det samme? Har vi blandet lære i vår forståelse av Guds rike og historiens gang?

Evangeliet om Guds rike er gode nyheter om et rike som er her og som skal komme.


Før det klimaktiske skjer, hvor det gamle fornyes fullstendig, har vi privilegiet å samarbeide med Gud for å kalle mennesker ut av mørket og inn i lyset. (Mark 16:15) Så skal vi gjøre disipler av verdens folkeslag. (Matt 28:18-21) Jesus sa at han kom for å oppfylle loven, altså gi den innhold. Dermed har vi tilgang til livets lov (Ro 8:2), som har Ånden til den bokstavens lov som bare var et omriss av det virkelige. Når vi har fått Ånden kan vi gå ut i kraft og i de gaver og som den personen Gud har skapt oss til å være. De fem tjenestegavene (apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer) er gitt oss for å se menigheten vokse i modenhet og fylde. Vi kan ta på oss Guds fulle rustning slik at vi kan stå fast i åndskampen. Peter kalte oss til å vokse i tro, til modenhet i kjærlighet. (2. Pet 1:5-8)

Peter forkynner gjenopprettelse, både i apostlenes gjerninger og i sine egne brev. Paulus forkynner det i det han skriver. I åpenbaringsboken ser vi også at det hele konkluderer med en fullstendig gjenopprettelse, med en ny himmel og en ny jord, hvor Gud tar bolig blant menneskene. (Åp 21:3)

Er Himmelen endemålet?

Vi må nok erkjenne at mange har vokst opp med tanken om at evangeliet handler om billetten til en flukt fra denne verden. Vi snakker varmt om Himmelen som endemålet. Er dette hele bildet? Står vi på solid grunn når vi forkynner dette? Kan det være at Skriften i realiteten formidler ett annet bilde? Har tanken om Himmelen blitt en hellig ku som vi ikke våger å røre? Evangeliets presentasjon har ofte handlet om et sted mer enn en person, mens kjernen i budskapet handler om å bli forlikt med den evige Gud fordi vi har syndet og gått oss bort i mørket.


Er det lov å stille spørsmål som om menigheten i Norge er på flukt fra det egentlige oppdraget? Har vi gjort som Israelsfolket da de lyttet til budskapet fra de 10 spionene som så i vantro, heller enn å lytte til Kaleb og Josva som så med troens øyne? Har vi gjort som Sauls hær og sagt at Goliat er for stor, heller enn som David, en gjeter som satte sin lit til hærskarenes Gud? Hva var det de mange troens helter så?

«La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen!» og «Gå ut og gjør disipler av alle folkeslag.» Disse er den Herre Jesu Kristi, Guds salvedes ord til oss alle som er kalt ut av mørket og inn i lyset.

Nå er vi lys og salt i denne verden. Vi har Guds Ånd i oss og «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2. Tim 3:16,17) Skriften Paulus her snakker om er jødenes gamle skrifter. Der lærer vi om Gud, hans veier og hans evige hensikter.

Guds menighet

Dermed er menigheten (ekklesia) Guds legeme for å gjenopprette hans hensikter. Vi skal ikke flykte herfra, men la Kristus være alt i alle ting, og forkynne evangeliet om Guds rike. «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst (gjort hel/helbredet/gjenopprettet) ved ham.» (Joh 3:17,19 Apg 3:21)

Å være Guds menighet er en identitetssak som går forut for ethvert fellesskapelig uttrykk. Vi er kalt ut av mørket og inn i lyset, kalt ut og valgt ut. Merket på disse utkalte er at de elsker Gud og hverandre (Joh 17), ja også sine fiender. (Matt 5:44) Derfor er kjærligheten størst. (1. Kor 13:13) Kjærligheten tåler alt, skriver Paulus. (1. Kor 13:7)

Et annet merke på denne ekklesia er at vi vokser i modenhet. (Fil 1:9 1. Pet 1:5-9 Heb 5:14) Vi skal vandre på Guds veier og endre våre tanker fra verdens måte til Guds rikes måte. Dermed blir vi annerledes, noe som også kan føre til relasjonelle spenninger. Det bevitnes at menigheten i Jerusalem «holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.» (Apg 2:42)

La oss legge godt merke til at det er Herren som legger mennesker til menigheten (Apg 2:47) og at den identifiseres ved geografi/territorium. (Ro 1:7 1. Kor 1:2 2. Kor 1:1 Gal 1:2 Ef 1:1 Fil 1:1 Kol 1:2 1. Tess 1:1 2. Tess 1:1 Åp 1:11)

Kjærlighetens enhet

Et særlig kjennetegn ved kjærligheten er at den gjør oss til én, akkurat slik Gud er én. Den forliker og forener, bringer sammen det som var splittet, og gjenoppretter og helbreder. (Joh 15 Joh 17 1. Kor 13) På Skriftens grunnlag skjønner vi kanskje hvor viktig dette manifesterte uttrykket av enhet er. Menigheten i Korint slet med splittelse og Paulus skrev til dem: «Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herren Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke.» «Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?» (1. Kor 1:10,12,13a) “For med en Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått en Ånd å drikke.” (1 Kor 12:13)

Dette er alvorlige ord fra Paulus. Han skriver videre hvordan vi som er Guds folk nå er gitt forlikelsens tjeneste. «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.» (2 Kor 5:18) Kan vi se dette i lyset av Jesu bønn til sin himmelske Far? «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» (Joh 17:20-23)

At menigheten har mangfold av uttrykk ligger i Guds rikes natur. Vi lever i lyset og vandrer i våre Gudgitte kall på alle samfunnets områder.

Noe vi må ta et oppgjør med er hva vi har gjort med det sentrale forsamlingsuttrykket som vi ofte kaller kirke. Gjennom årenes løp har vi dyrket fram ulik lære, vektlegging og personetterfølgelse til den grad at Guds menighet er fullstendig oppstykket, nettopp når det gjelder geografiske områder, ofte i strid med det Skriften lærer oss å tenke. Når Skriften så klart sier at menigheten er én, også geografisk, blir Jesu ord til fariseerne alvorlige: «Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.» (Joh 12:25)

Når man vokser opp i Babylon er ikke visjonen av Guds høyeste hensikt (løfteslandet) alltid så klar, spesielt om man også er født under babylonsk fangenskap. Våre tanker, sinn, paradigmer og forventninger er i stor grad preget av tiden vi lever i. Er dette virkelig Guds høyeste hensikt, eller er det Jesus gav sitt liv for noe helt annet enn det vi ser i dag? Har menigheten åndelig autoritet over geografiske områder, bygder og byer, eller oppleves det som om en hele tiden trekker seg tilbake og mister grunn?

Jesus ga sitt liv for å vinne kampen om nasjonene og forlike alt med Gud. Vi leser det i salmene (Sal 2:8). Jesaja skriver det klart og tydelig (Jes 9:7) og Daniel likeså (Dan 2:44). Vi er kalt til å gjøre disipler av alle folkeslag og Jesus sitter ved sin Fars side for å legge alle makter og myndigheter under seg. (1. Kor 15:25)

Jubelår og rystelse

Tiden vi lever i kan sammenlignes med Israels jubelår. Da føres alt tilbake til sin opprinnelige hensikt. Rystelsen som oppleves i hele verden gjør oss sårbare og eksponerer det som er av substans, eller mangel på slikt. Ved enden av jubelåret er det glede, men forut er der også mye omvelting, smerte og tap. Noe av det som har skjedd er også at Guds menighet [ekklesa] har blitt rystet ut av skinnsekken som ofte kalles kirke [kyriakos]. Er vi i stand til å se at mange av våre forsamlingsuttrykk kan ha blitt irrelevante? Vi har splittet Kristi legeme og gjort oss til en hån for den sanne Gud, han som er én. Hvordan skal verden se og tro når vi forkynner et annet budskap? Er det ikke tid for en dyp omvendelse, med forventning om at det kommer enda mer rystelse, også i menigheten? Er vi egentlig på flukt herfra uten å gjøre det som Jesus sa? Han ga sitt liv for å forlike skaperverket med Gud, helbrede og gjenopprette.

Skal vi ta Guds ord på alvor er et bare en vei for å se hans hensikt forløst. «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at lindrings-tidene kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Apg 3:19-21)

Når vi er forlikt med Gud har han også kalt oss inn i sin hensikt. Da Josva ledet Israelsfolket inn i det lovede landet var paktsarken, selve tegnet på Guds nærvær, den som ledet dem. «… dere har ikke gått denne veien før» ble det sagt. (Josva 3:4b) Gud begjærer oss og ønsker nært samfunn med oss. Er vi villige til å gi slipp på våre skinnsekker, våre former og det som er komfortabelt, for at Gud skal få bringe oss sammen på en ny måte og reise opp den sanne menighet, bruden som gjøres klar til sin brudgom?

En ny vei framover

Mange venter på å komme tilbake til det ‘normale’, eller kanskje det komfortable. Spørsmålet er om Gud ikke leder en trofast gjenpart inn i det nye. Da må vi våge å bli sårbare og legge fra oss det Gud peker på, slik at han kan gjøre det han ønsker. For mange vil bare tanken virke skremmende. Stoler vi virkelig på Gud, eller har vi egentlig blitt så fanget av former og rutiner at vi har bygget festningsverk som holder oss borte fra virkelig å kjenne ham på vår vandring?


Det er en ny tid. Gud har sagt at hans rike og hans herlighet skal fylle jorden. Nå utfordres vi til å følge ham, både individuelt og i fellesskap. Enhet generelt, uttrykt i geografisk enhet, må gjenopprettes for at menigheten skal stå i den autoritet som Jesus har gitt oss. «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus, han som for oss er blitt til visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» (1. Kor 1:26-31)


Det er jubeltid. Gud vil ha oss tilbake der han kan virke med kraft gjennom sitt legeme. Da må noe gå for at det nye skal kunne skje. Vi må inn i Skriften og få Åndens åpenbaring. Sann omvendelse innebærer at vi lærer å tenke nye tanker, Guds tanker.

Hvem kjenner Guds Ånd kalle? Vil en trofast gjenpart reise seg?

«Jeg vil samle deg Jakob, samle dere så mange som dere er. Jeg vil samle Israels rest. Jeg vil føre dem sammen som sauer i en kve, som en hjord til sitt beite, en larmende hop av mennesker. Veibryteren går foran dem. De bryter gjennom og drar fram gjennom porten og går ut av den. Deres konge går fram foran dem, og Herren er i spissen for dem.» (Mika 2:12,13)

La oss også minnes at så mange av Guds gode hensikter har blitt født gjennom prøvelser. Israel fikk over 400 år i Egypt før utfrielsen. Deres babylonske fangenskap ble senere spiren til nytt håp. Menigheten i Jerusalem var etter Jesu himmelfart forberedt på forfølgelse og vanskelige tider, men det ble starten på den største utbredelsen av evangeliet om Guds rike. Med troens øyne så de mange heltene frem mot noe bedre. (Heb 11) Kan vi også se gjennom de nåværende prøvelsene i forventning av noe bedre?

«Og han som satt på tronen sa: Se jeg gjør alle ting nye.» (Åp 21:5)