13. desember 2024

Er vi fanget i en felle?

Hvor stor er forskjellen på å leve midt i Guds hensikt og like ved siden av den? Vi finner rikelig med eksempler fra Skriften. Da Abraham løy og sa at Sara var hans søster og ikke hans kone skapte det rom for både død og ødeleggelse. Gud var nådig i denne situasjonen. Da gibeonittene kom til Josva og hans menn ble Israel lurt til å inngå en pakt fordi de ikke spurte Herren til råds. (Josva 9:14) Vi ser det også gjentatte ganger i Israels mange kriger. Når deres hjerte var etter Guds vilje hadde de medgang og når de gikk sin egen vei opplevde de tap og motgang. Videre ser vi at mennesker som Isak og Jakob også erfarte lignende. Midt i dette ser vi en nådig og barmhjertig Gud som står klar til å lede an når de omvender seg. David fikk erfare det samme.

Jesus var et radikalt menneske. Han hadde en ting for øye, det var å alltid være i Guds hensikt. «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså.» (Joh 5:19b) Når vi leser Salmene kan vi forstå at David hadde sett samme sannhet. Moses var også en mann som kjente Gud, og Josva var en mann som stadig var i teltet, foran Guds ansikt.

Hvilket budskap er det vi forkynner i dag? Hva er det vi inviterer andre inn i? Kanskje den beste indikasjonen er å se på fruktene av vår forkynnelse. Hva er det eventuelt som gjør at menigheten i dag er så ulik det vitnesbyrdet vi ser fra den tidlige menighet?

Da Jesus hadde mettet de store folkemengdene, på en for oss spektakulær måte, sa han til disiplene: «Se til å ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig.»(Mt 16:6) Disiplene skulle vokte seg for den lære som kom fra disse menneskene. Hvorfor? Jo, Jesus hadde like før kalt dem hyklere (Mt 15:7) og med det sagt at de var av en annen ånd.

Ser vi litt nærmere på bakgrunnen til fariseerne og saddukeerne finner vi at de representerer to store kategorier med det vi kan kalle ‘fallen lære’. Fariseerne var jøder som holdt seg strengt til alle bud og forskrifter i Mose lov. Vi ser også at de ofte ber Jesus å gjøre tegn og under. De så på seg selv om svært åndelige mennesker. Det fariseerne representerer er det vi kan kalle fallent hebraisk tankesett. Vi skal se at dette kommer i stor kontrast til det saddukeerne representerte. De var jøder som var svært åpne for hellenistisk kultur, altså det vi kaller gresk tankesett. De fornektet det overnaturlige, som oppstandelsen, engler og ånder. Mellom fariseerne og saddukeerne var det store motsetninger, men de sto likevel sammen når det gjaldt å forkaste Jesus.

Dersom vi setter opp en liten sammenligning mellom hva hebraisk og gresk tenking står for, ser vi at de egentlig danner motpolene i et større hele. Det var naturlig nok dette Jesus kom for å åpenbare, men fariseerne og saddukeerne representerte disse andre tankesettene som Jesus advarte mot.

Karakteristikker for de to:

Hebraisk (fariseerne)Gresk (saddukeerne)
ÅndeligMaterielt
OvernaturligNaturlig
UsynligSynlig
ÅpenbaringFornuft
HelhetDetaljer
PrinsippPartikkel
AbstraktKonkret
AutoritetMakt
SammenhengDeler

En kan gå enda dypere i detalj, men kanskje begynner det å skape et bilde. Hebraisk tenking lærer vi naturlig nok i de gamle skriftene. Selve det hebraiske språket er et språk som skaper kontekst. Ordene er til tider nærmest poetiske, hvor hvert ord kan oversettes til mange ord på andre språk. Store tanker og ideer kan uttrykkes, nærmest som når en maler et bilde. Det er dermed å forvente at hebraisk dermed fremstår som et uttrykk av noe større en bare det materielle og synlige. Hebraisk er også språket Gud valgte for å starte sin fortelling, fra begynnelsen og frem til Jesu fødsel.

Fra Jesu fødsel er det greske språket brukt for å formidle den videre historien. Dette er et presist og nøyaktig språk som evner godt å formidle detaljer. Språket viser oss altså litt av hvordan gresk tenking er, og dermed litt av hvordan saddukeerne så på tilværelsen. Språk handler om bildene og symbolene vi bruker for å kommunisere det som er livssynet vårt.

Mange av verdens kulturer har elementer av begge disse falne tankesettene. Det som en gang handlet om å vandre med Gud, har blitt til mystisime og søken etter det åndelige, men som døde. Det som handlet om inkarnasjonen og å leve livet i skaperverket har blitt til en besettelse med det konkrete og det materielle. Hvor mange samfunn ser på seg selv som moderne og opplyste, men har samtidig understrømmer av åndelig mystisime? (Horoskop, tarot, skjebnetro, yoga, energi) Andre steder ser vi stor vekt på det åndelige, men liten verdi på det materielle. Dette er ofte samfunn som har liten materiell velstand.

Så kommer det store spørsmålet. Hvor mye av disse surdeigene har vi som Jesu etterfølgere fremdeles i våre sinn? Han kom for å forlike oss med vår himmelske Far, og flytte oss fra å være apekatter i kunnskapens tre, til å igjen nyte fruktene av Livets tre. Jesus kom for å løfte oss opp igjen, slik at vi kunne leve i Guds hensikt. Han kom for å vise oss det sentrale i samfunnet med Gud, selve kilden. Da åpnes en helt ny dimensjon for oss, en himmelsk dimensjon, som vi aldri før har hatt. Dette krever åpenbaring, at den Ånd som er av himmelen får vaske oss rene og lære oss det himmelske tankesett.

Paulus skrev til romerne: «Og skikk dere ikke lik denne verden (tidsalder), men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Ro 12:2) En god indikasjon på at vårt sinn er av denne tidsalder er konformitet. Det betyr i realiteten at vi ikke tar ansvar og lar Guds Ånd skinne over våre liv.

Å være Guds utkalte (ekklesia) handler ikke om billetten til et annet sted. Det handler om å være tatt ut av det åndelige og moralske mørket og satt inn i lyset. Vi blir født på ny. Da er hele vårt livsgrunnlag nytt og vi skal selv være som en surdeig som preger alt. Derfor viste Jesus disiplene overnaturlig forsørgelse når menneskene som fulgte ham ikke hadde mat å spise. Han vitnet om livets kilde, den evige Gud, vår Far som er i himmelen. Når vi i sannhet tror på ham vil absolutt alt forandres. Da stiger vi inn i en relasjon, hvor han får herredømmet og legger premissene for livet. For mange er det vantro som gjør at de fremdeles holder fast i gammelt tankegods og forblir fanget. Dette er fellen fienden ønsker vi skal gå i. Jesu vitnesbyrd er at det er mer enn trygt å kaste sitt liv på Ham! Da skal vi kjenne ham på alle våre veier. Vi får ha samfunn med ham. Dette er livet, det evige! Det er relasjon det handler om!