21. mai 2024

Kirke en form – Ekklesia en identitet

Når vi vokser opp i en gitt kultur lærer vi veldig mye uten å reflektere over det. Da legges mange premiss ned i våre liv, som igjen blir grunnlaget for hvordan vi fungerer gjennom livet. Noe av det Gud selv lærer oss er hvor viktig det er å stille spørsmål, ikke for å kritisere, men for å forstå. Uten forståelse har vi ikke substans. I dagens samfunn hvor vi nærmest tilber kunnskap, er mye identitet knyttet til selve kunnskapen, og da blir vi lett redd for spørsmål som kan rive ned tankeslott.

For å forstå vår kall til å gjøre disipler av nasjonene er det viktig at vi kjenner vår sanne identitet. Mye av vår vestlige kultur har blitt veldig glade i noen av uttrykkene for det å være menighet, men vi kjenner kanskje ikke så godt selve identiteten. Har vi kanskje blitt fanget av en form, mer enn å elske livet som setter oss fri?

Hele Skriften underbygger at Guds hjerte er at alle skal settes fri fra synd og urettferdighet. Dermed handler det om vårt indre liv først og fremst. Spørsmålet er et som handler om herredømme. Sannhet setter fri, mens løgn fanger.

Det er viktig at vi kjenner vår sanne identitet, ellers blir det vanskelig å fungere i form og uttrykk. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Jesus var tydelig i sitt budskap. «Fatt et annet sinn! Omvend dere!» Menneskene var på feil vei, på ville veier i hjertene. De levde i moralsk mørke og stor ondskap fulgte deres livsførsel. Han kom for å vise oss selve Livet, veien vi skulle vandre på. Peter sier det så klart i sitt brev. «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, hans som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1 Pet 2:9) Nå er vi forlikt med Gud og har blitt innsatt som arvinger i Guds rike. Vi har fått gjenopprettet samfunnet med Far. Nå skal våre gjerninger være lysets gjerninger. Vi skal lære Guds veier og vandre på dem. Vi skal be om at Guds rike skal komme og vi skal gjøre disipler av alle folkeslag. Alt dette følger vår nye identitet.

Dersom vår identitet knyttes til det å være kirke, eller en form, så vil vi slite med å forløse mennesker inn i fylden av Guds kall. Om vi heller omfavner vår nye identiet, da også som kalt ut av mørket og inn i lyset (ekklesia), så har vi et utgangspunkt hvor forståelsen av nasjoner får plass. Guds legeme er kalt ut av mørket for å bygge opp det som skal drive ut mørket og erstatte uvitenhet, synd, urettferdighet og sykdom. Da handler det om å kjenne Gud, hans natur, hans karakter og hans veier, slik at vi kan gjøre det kjent for andre, nettopp ved å gjøre disipler.

Da kan vi kjenne Gud som Far, forsørger og familiens opphav. Da lærer vi Ham å kjenne som den beste læreren, en vi vil følge i alt. Da ser vi den barmhjertige, sannferdige, nådige Gud som kaller oss sammen til å feire Ham. Vi blir kjent med Han som har kommunisert sin godhet, sin kjærlighet og sin visdom på det mest underfulle vis. Da kjenner vi Gud som kunstneren, Skaperen, den lidenskapelige og kreative. Han er en forvalter, en innovativ og nyskapende Gud som alltid tenker å velsigne og å finne gode løsninger. Han er også den eneste som er verdig til å kalles kongenes Konge, nettopp fordi han er god, kjærlig og vis på alle sine veier.

Når vi forstår oss selv som ekklesia kan vi forløses inn i Guds store prosjekt, nasjonene. Du og jeg har et unikt kall til å bringe helbredelse til et skaperverk som er i smerte. La oss søke Guds ansikt, lære ham å kjenne og be om åpenbaring så vi kan forstå hans veier. Nå er vi satt inn i lysets rike. Der har vi hele vårt liv. Der har vi vår sanne identitet som barn av lyset, Guds utvalgte og elskede!