3. mars 2024

Historiens store trekk

Vi blir så inderlig små i forhold til Skaperen. «Hva er da et menneske at du kommer ham i hu?» skrev David i en av sine mange salmer. Likevel er vi skapt og kalt til å kjenne Ham. Ja, Paulus ba om at vi skulle kjenne ham i lengde, bredde, høyde og dybde. Et av kong Salomos ordspråk sier: «Det er Guds ære å skjule en sak, men kongers ære å granske en sak.«

Så er vi altså satt inn i et ufattelig stort og underfullt mysterium, men med overveldende åpenbaring av den evige Gud, vår kilde og medvandrer. Han satte det alt i gang og vil føre det trygt mot sin evige hensikt. Med seg har han en invitasjon: Hvem vil være med? Han har ført sin sak med bevis på alle måter. Vitnesbyrdet er overveldende. Han har åpenbart sine evner, sin karakter, sin kjærlighet og sin overgivelse. Hva skulle vi bruke som unnskyldning?

Fortellingen starter med å sette alt i stand, i den skjønneste stand. Gud satte i stand et perfekt utgangspunkt, fordi han ville fortsette å skape sammen med menneskene. Synden gjorde at Gud måtte ty til sin frelsesplan. Den var også perfekt lagt til rette.

At Gud er nådig og barmhjertig ser vi også gjennom måten han virker sine hensikter på. Han venter tålmodig på at mennesker skal omvende seg. Der ligger kjærlighetens essens. Verdien ligger i at vi selv vil det, ikke at vi må det. Men synden fortsatte å spre seg utover jorden, menneskene elsket urettferdigheten. Da kom dommen – nettopp over synd og urettferdighet. Den rettferdige gjenparten ble frelst for å videreføre Guds hensikt på jorden.

Nå har det tørre landet blitt oppdelt og vann skiller det. Gud setter nye grenser og nasjoner skal vokse frem på hvert kontinent. Noahs sønner, Kam, Sem og Jafet spres og flytter ut til alle jordens hjørner. Nimrod, en av Kams ættlinger ledet an i å bygge Babels tårn. Historisk ser vi at det var Kams ætt som tidlig ble spredt rundt om i verden. Urbefolkningen som finnes på alle kontinent er Kams barn. Kulturelt, språklig og religiøst har disse veldig ofte en lik forståelse, men samtidig ser vi hvor forskjellige de er. Forvirringen ble stor. Jafet og Sem hadde en mer sporbar utvikling. Vi kan se dette på både språk og kultur.

Jordens geografi og de store landmassene har en unik Gudgitt hensikt. Han har som hensikt å gjennomføre en strategisk plan. Selve ordet ‘geografi’, sammensatt fra de greske ordene ‘geo’ og ‘graphe’, oversettes ‘jord’ og ‘å skrive’. Geografi er i det store perspektivet Guds ‘skriving’ på jorden. Her skal frelsesplanen skrives over flere tusen år. Det hebraiske folket lærte å skrive fra høyre mot venstre, og det finnes god grunn til å tro at også Gud skriver fra høyre mot venstre. Geografisk handler det om å bevege seg i den vestlige himmelretningen.

Profeten Jesaja plasserer Israel ‘midt på jorden’ i sitt 19. kapittel (19:24). Fra skapelsesberetningen forstår vi at Gud plasserte Edens hage i dette området. Abraham skulle ofre sin sønn, Isak i det som nå er jødenes land. Moses fikk loven og tempelet ble bygget her. Bygger vi på Skriften er det klart at jordens navle er i Israel. Her begynte fortellingen og her skal den også fullføres.

Geografisk ser vi at kontinentene er skilt med vann i øst – vest retning, men at de er forbundet i nord – sør retningen, bortsett fra Oseania. Vi aner altså en kobling i hensikt, men at det også er snakk om milepæler, eller paradigmer som skal forløses.

I konstellasjonen av kontinent hvor alt begynte ser vi sporene av alle Noahs sønner. De representerer helhet i ånd, sjel og legeme. Sem bærer det åndelige. De har vært opprinnelsen til alle monoteistiske livssyn (Jødedom, Islam og Kristendom). Jafet er sjelens mann, den som tenker, filosoferer og reformerer. Kam er handlingens man og bærer inkarnasjonen av sine brødres styrker. Det er bare sammen de kan fullføre Guds hensikt. Forlikelse er derfor en betingelse for å forløse dette.

Helhet innebærer både liv og form, kraft og retning. Ser vi historisk på de ulike kontinentene, finner vi en indikasjon på et nord – sør forhold, hvor de sørlige kontinentene bærer liv og nord har form. De sørlige har et mangfold og en utstråling, både i det naturlige og det kulturelle som overskygger de nordlige. Det komplementære i nord finner vi ved kultiveringen og forvaltningen av det ressurssterke sør. I nord har Jafets sønner spredt seg, sammen med Kams sønner.

Ser vi på de store trekkene i historien er det klart at det har nettopp vært en vandring vestover. Jo, mye har skjedd over alt på jorden, men det går an å spore en strategisk utvikling fra jordens navle med retning vestover. Gud skriver også fra høyre mot venstre. De første apostlene dro i mange av himmelens retninger, men det som skjedde i Europa skulle bli av stor betydning. Her var mange av de tidlige samfunnene. Her fikk lyset en grobunn som skulle føre til nye ting. Jordsmonnet evangeliet om Guds rike skulle gro i var fyllt av ugress, men det vokste likevel fram med et vitnesbyrd om sin indre styrke. Selv Romas keisere kunne ikke stå seg imot denne bevegelsen.

Europa så fremveksten av individuelle nasjoner og de unike kulturelle uttrykkene som kom. Individualitet er Guds hensikt. Europa ble velsignet med vekkelse og reformasjon (liv og form) og fikk stor fremgang. I Europa ble Skriften oversatt til folkets språk, noe som førte til at alle kunne vandre i Guds lys. Sanne tilbedere skal tilbe i ånd og sannhet. I Europa spredte lyset seg og det ble ført dom over mørket. Guds rike skulle vokse. Gjentatte ganger kom det motangrep på Guds hensikt, både utenfra og innenfra. Vitnesbyrdet står uansett fast. Gud har skrevet sin hensikt på kontinentet.

Det blir sagt at vikingene tidlig oppdaget det amerikanske kontintentet, men i den historiske hensikten ser vi at oppdagelsen som Kristoffer Columbus gjorde ble av stor betydning. Man fortsatte vestover. På 1500 og 1600-tallet kan vi se en forberedelse til noe nytt. Det fikk sin forløsning da pilgrimmene seilte fra Nederland til den nye verden tidlig på 1600-tallet. De visste at friheten til å tilbe Gud var viktigst av alt og ville starte på nytt. De tok med seg det beste av sin forståelse av Skriften og gjorde sitt for å bygge en nasjon tuftet på den evige Guds veier. De Forente Stater har i mange generasjoner stått som selve symbolet på frihet, lederskap og muligheter.

Så begynte vi å høre vitnesbyrd om at Gud var på ferde også lenger vest, på andre siden av havet. Korea hadde vekkelse og opplevde en gjennomgripende reformasjon i løpet av overraskende få år. Der så vi også det smertefulle bruddet mellom nord og sør. I Asia ser vi at dragene reiser seg, disse brutale monstrene som ikke skyr å drepe og å ødelegge. Mange av Asias nasjoner bruker dragen i sin kultur. Det vitner om at de ikke har sett lys og frihet. Dette vitner også historien om.

Nå strømmer likevel vitnesbyrdene ut. Tusener og millioner av mennesker har tatt til tro. De vil følge Jesus uansett hva det koster, for han er så uendelig mye bedre. For Guds rike kommer ikke slik at vi kan se det. Det starter i vårt indre. Dermed starter Guds hensikt i det skjulte. Den vokser og vokser, helt til spiren er moden for å bryte gjennom jorden og ut i lyset. Da bryter det løs. Da strømmer livet ut og som en surdeig vil det prege alt.

Dragen skal dømmes. Den holder nasjoner fanget. Historien vitner om at Guds løfter er sanne. Han utfører sin plan. Forfatteren er ikke ferdig med å skrive fortellingen. Han er begynnelsen og enden. La oss ikke lure til å tro at noen skal stjele avslutningen på dette episke frelsesverket.

Nå er det valgtid. Det er oppvåkningstid. Et mangfold av bevegelser er i brann i dag. Gud har vist oss sin kjærlighet gjennom sin Sønn som gikk til korset. Han har inspirert Skriften og vist oss sin vei. Han forløser lovsang og tilbedelse. Bønnehus vokser opp over alt. Skriften proklameres og undervises rundt om i hele verden. Forståelsen av ‘ekklesia’ vokser. Ropet om forlikelsen av generasjonene og Noahs sønner fortsetter. Vi roper ut etter forståelse av historiens retning og hensikt. Noe er i ferd med å kulminere, som i en symfoni, bare at den ikke har noen jordisk orkesterleder. Det er Herren selv som går foran. (Mika 2:13)

I seks dager arbeidet Herren med å skape. På den syvende dagen hvilte han. Er det noe profetisk i Moses’ ord som sier at tusen år er i Herrens øyne som dagen i går? (Sal 90:4) På jødenes kalender er vi nå i år 5781. Gud har igjen etablert sitt folk i sitt land, midt på jorden. Profetiske ord oppfylles. Vi er ved slutten av den sjette dagen …

Alt er satt i stand for Guds folk. Skaperverket lengter etter forløsningen av Guds barn. Jesus har avvæpnet maktene og myndighetene. Denne verdens hersker er kastet ut. Han sa vi skulle be om at Guds rike skulle komme og at hans vilje skulle skje på jorden. Han befalte sine etterfølgere å gjøre disipler av alle folkeslag. Den hellige ånd har kommet med kraft. Vi har Jesu ord blant oss. Hva mer trenger vi?

Jo, vi trenger tro. Tro som ser det Herren har satt i stand. Tro som er villig til å stå på Jesu Kristi ord og gå ut til disse folkeslagene og kjempe for dem. Vi trenger tro som ser løftene, som ser Jesu ord om at dommen skal komme over all urettferdighet. Tro som ser at ugresset skal sankes sammen først. (Matt 13:30) Tro som ser at Jesus sender ut sine engler for å «sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet.» (Matt 13:41)

Det er tid for omvendelse. Tid for å sette i stand tempelet og bygge opp igjen murene som er nedrevet. Tempelet representerer livet og murene representerer formene. Vi må tilbake til vår første kjærlighet og lære hans veier. Vekkelse og reformasjon må starte med oss selv. Skulle vi ikke gjøre dette som respons til den ubeskrivelige kjærligheten han har vist oss? «For på denne måten har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» (Joh 3:16,17)

Han har seiret! «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden …» (Joh 3:19) Folkeslagene venter på åpenbaringen av Guds barn. Reis deg, og bli med! Jordens ender skal være i hans eie! «Dette riket skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet.» (Dan 2:44b)