Hvilke mennesker kan regjere?

Gjennom historien ser vi at Gud har brukt både rettferdige og urettferdige mennesker i sine hensikter. Israels folk fikk erfare mye av dette. Da de bodde i Egypt reiste Gud opp en urettferdig hersker som tjente hans hensikt. Det handlet om en historisk hensikt i en gitt sammenheng. Vi leser også om at Israels folk ble bortført til Babylon, igjen en historisk hensikt. I Jesaja kan vi lese om en konge som var Guds salvede. Kyros ble salvet til Guds tjeneste og gitt hedersnavn, enda han ikke kjente Gud.

Dette med øvrighet, konger og herskere er noe vi ofte strever med å forstå utifra Skriften. En av grunnene er at Guds hensikt var at han selv skulle regjere i våre hjerter, og at våre nasjoner ikke var ment å ha noe som utøvde makt over menneskene. Loven skulle være i våre hjerter og samfunnet skulle fungere basert på sunne relasjoner og inngåelse av pakter som var vernet av menneskenes Gud-likhet, som trofasthet, sannferdighet og overgivelse.

Da synden vokste på jorden innså Gud at menneskene måtte erfare konsekvensen av synden og lære å ta ansvar. I 1. Mosebok 9:6 leser vi: «Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket.» Her innsetter altså Gud noe nytt på jorden, et myndighetsuttrykk, delegert fra ham selv. Det handler om å opprettholde justis, å beskytte rettferdige og straffe urettferdige. Dette er en funksjon som tilhører Gud, men som nå ble delegert.

Vi ser det samme uttrykt i Peters brev. «For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig ordning, enten det nå er en konge, som den høyeste, eller landshøvdinger som er utsendt fra ham for at de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør godt.» (1 Pet 2:13,14) Paulus sier tilsvarende i sitt brev til menigheten i Rom. Der sier han om øvrigheten: «For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde.«

Guds folk er gitt å be for disse som Gud innsetter, nettopp for at de ikke skal komme under andre ånders makt, slik at borgerne kan leve gudfryktige liv i fred og bygge samfunn.

Fordi dette domenet direkte representerer Gud og innebærer bruken av makt, er det han som innsetter disse. I Daniels bok leser vi: «Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand.» (Dan 2:21) Det samme leser vi om den tidligere nevnte Kyros.

Da Israels folk ville bli som folkene rundt dem og ha en konge som regjerte over dem, ser vi at Gud respekterte deres syndige valg. Samtidig ser vi også at det var han som utvalgte kongen. Saul ble deres første konge. Siden kom David på tronen, en mann etter Guds hjerte. Formen de hadde valgt var likevel ikke Guds vilje. Gjennom Israels kongers historie ser vi så et drama utspille seg, hvor nettopp denne herskerrollen stadig står i sentrum.

Historien vitner om at i den grad samfunnet er gjennomsyret av frigjørende sannhet og modne mennesker, vil man også forstå at øvrighetens rolle stadig må holdes tilregnelig. Når sannhet og modenhet forsvinner blir muligheten og ‘behovet’ for en sterk hersker større. Dette har mange nasjoner forstått ved å legge inn mekanismer som muliggjør denne tilregneligheten. En god grunnlov er det sterkeste vernet, men det må også ha lovgivere (et folk) som forstår loven og dommere som vet å dømme etter lovens ånd. Den utøvende makten skal ikke selv ha retten til å påvirke lovene eller dømme etter dem. Disse må være tydelig adskilte.

I Guds forvaltning ser vi dermed at de menneskene han reiser opp i sin tid tjener en spesiell hensikt. Mange av kongene Gud brukte i sin tjeneste var selv urettferdige mennesker, men de vandret i en salvelse Gud hadde gitt dem. Det vi da ser er at den bibelske malen også må ha det vi kan kalle Issakars salvelse. Vi må kjenne tiden vi er i, ellers kan vi bruke feil mal.

Hver eneste nasjon står i en åndskamp. Noen ser vi forkaster alt som er av Gud, mens andre hungrer etter Guds åpenbaring. Mye er avhengig av Guds eget folk, og hvordan vi først bygger våre nasjoner i åndsrommet. Hva slipper vi inn og hva stenger vi ute?

En av grunnene til at Gud ofte reiser opp urettferdige mennesker som sterke herskere er at vi ikke skal se på dem som vår frelser. Hvor lett blir vi ikke passive tilskuere når vi tenker at noen tar seg av jobben vår? Dette spesielle mandatområdet er primært en funksjon i forhold til justis og å opprettholde loven i samfunnet. Gud bruker ikke de samme kriteriene for disse som kalles øvrighet som til det vi forstår som ledere i menigheten. En av grunnene er også at det er Guds folk som er kalt til å råde i nasjonen nettopp som kilden til lov og rett, ikke herskerne.

Når folket forkaster de profetiske røstene i landet, vil det også miste klarsyn. I dag er det fullstendig kaos blant kristne ledere i forhold til nasjoners lederskap, nettopp fordi vi ikke har det profetiske bildet. Trenger vi å lære mer av Guds veier med nasjonene?

Det er altså funksjonen i tiden man er i som må identifiseres. Fra Skriften ser vi at den som står i denne delegerte autoriteten skal være en Guds tjener som tjener til folkets beste. Det skal være til frykt for dem som lever urettferdig. De fungerer som hevnere over denne urettferdigheten. De er sendt som Guds tjenere for å straffe dem som gjør ondt og rose dem som vandrer rettferdig. Alt dette kan vi lese fra det Peter og Paulus skriver i sine brev. Det er ikke personlighet og hvorvidt vi liker en person som først legges til grunn. Historien viser også at Guds krav til karakter har vært helt andre enn det vi ofte tenker.

Nettopp fordi vi lever i en tid hvor nasjonene opplever mye uro, er det også viktig at vi tar oss tid til å søke Gud om klarsyn. Vi kan ikke bare legge til grunn de samme kriteriene som vi har for menighetsledere. Sammen med dette må vi be om at Guds vilje skal skje. I Guds store hensikt er det nettopp oppgjøret med mørke, lovløshet og urettferdighet som er den store dommen. Han velger også ut sine tjenere. Skal vi stå på Guds side må vi altså ha profetisk klarsyn. Vi ville kanskje ikke sett at en Farao, en Nebukadnesar eller en Kyros kunne være Guds tjenere, men slik ble det.

Det er komplekse situasjoner når vi ser på nasjoners reelle behov. Mange av idealene vi baserer våre valg på er at sannhet og modenhet i stor grad finnes blant borgerne. Dessverre er det ikke tilfellet så alt for mange steder. Dermed finner vi oss i situasjoner som fører Guds folk ned på knærne i bønn. Det er bare han som kan frelse.

Kjenner du tiden?