Det politiske kartet er skjevt

Historien er full av eksempel. Når Guds ord forkastes blir hele samfunnet bygget på et skjevt fundament. Da mangler livskraften og loddesnoren, og man sklir i konsekvens ut i uføre. «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.» (Hos 4:6a)

Norge ble ført inn i velsignelse da Guds ord fikk stor plass og mange fulgte Gud med sine liv. Fordi vårt folk er det som kalles et ‘dugnadsfolk’ hvor vi liker å bygge noe sammen, har vi aldri helt kvittet oss med tanken om at dette må være en del av myndighetsuttrykket også. Dermed fikk staten i utgangspunktet en uheldig stor rolle. Vi har likevel opplevd stor frihet nettopp fordi Guds ord fikk råde på så mange av livets områder. Etikk og moral har i stor grad vært preget av dette. Det har også vært en bremse for statens inngrep.

I dag er bildet annerledes. Vi har hatt en struktur og mekanismer i samfunnet som lett kan misbrukes dersom verdigrunnlaget og tilliten forsvinner. Mange bekjenner seg til andre livssyn enn det bibelsk kristne, og altfor mange av Jesu etterfølgere lever i to verdener, den åndelige og den sekulære. Hvorvidt dette er riktig er en annen samtale.

Politikk handler om forvaltning, akkurat slik Gud sa det til Adam og Eva. Dette er ikke noe som bare handler om spesielt invidde mennesker. Vi har dermed fra utgangspunktet en uheldig holdning til politikken. Mange snakker om profesjonelle politikere. Dette er nok så misforstått som det kan være. Den beste politikeren er den som har masse livserfaring fra den virkelige verden, om det er gårdsdrift, båtbygging, teknologi, blomsterhandel eller andre ting. Denne frakoblingen av hva politikk er, med tanken om at mennesker uten reell livserfaring skal forvalte alt av verdi i nasjonen, er en farlig vei å gå. Dette ser vi veldig klart i det politiske landskapet. Man snakker ofte om den politiske høyre og venstresiden, hvor høyre er ment å være mer verdikonservativt mens venstre handler om en mer liberal eller løssluppen forståelse. Bildet er nok mer nyansert enn som så, men det får holde i denne sammenhengen. Tradisjonelt har høyresiden stått for hevdelsen av nasjonal suverenitet, som også innebærer individets suverenitet. Dermed skal overformynderi holdes i sjakk ved at alle er underlagt loven og loven er ment å beskytte folket mot overgrep fra staten.

Den liberale venstresiden viser seg å tendensere mer mot det store systemet som gravitasjonspunkt. Der hører klassisk marxistisk tankegang hjemme, hvor individet egentlig ikke har noe verdi utenom sitt bidrag til det store systemet. Dermed er bruk av makt mye mer tillatelig på den liberale venstresiden, altså verdsettes ikke menneskene i samfunnet. Man ser også at stat, etater og direktorat virker å være satt over loven, eller påtar seg lovgivers rolle. Dette er som kjent noe som lett tendenserer til diktatur. Disse ser seg selv heller ikke mer som samfunnstjenester underlagt folket, men som forvaltningsorgan overordnet folket.

Med det norske folks stadige forkastelse av verdiene som nasjonen ble bygget med har politiske parti blitt stadig mer populistiske. Et folk som har blitt stadig mer selvopptatt er mindre interessert i å bygge nasjon. Dermed gis dette ansvaret til det vi i dag kaller politikere. Disse lover stadig mer for å få våre stemmer. Dermed er man inne i en vond sirkel, hvor løftene til slutt ikke kan holdes uten å gjøre slaver av folket. Slaveri er når man jobber og jobber uten å ha retten til selv å forvalte fruktene av ens arbeide. Hvor går grensen? Den er egentlig et premiss og et prinsipp, mer enn den handler om praksis. Når vi mister forståelsen av et bibelsk livssyn forstår vi heller ikke når vi er på vei mot slaveri.

Norge har blitt en venstrevridd, liberal nasjon fordi vi har forkastet fundamentet som nasjonen ble bygget på. I dag ser vi også at man i det politiske landskapet stadig stykker opp uttrykkene, fordi vi ikke forstår verdien av å bygge noe sammen.

Det som har vært, er dermed i ferd med å smuldre bort. Samtidig er det åndelig nød i Norge. Mennesker lider på alle mulig vis og det eneste svaret er at vi vender oss fra vår synd og roper ut til Gud om frelse. Han er både individets og nasjonenes frelser.

Det er kun i det jødisk-kristne livssynet at vi finner håp til å bygge nasjoner som er frie. Der finnes tanken om at mennesket er verdifullt, at det kan vokse i modenhet, kjærlighet og visdom. Der finnes tanken om at vi kan styre oss selv, elske våre naboer og bygge samfunn, innenfra og utover. Det er Frelseren, Jesus Kristus manifestert i våre liv. Da blir det både enhet og mangfold verdsatt. Samfunnets sfærer blir fylt av liv, kreativitet og framtidshåp. I oppfyllelsen av Guds rike finnes det ingen stat. Der er Guds lov i våre hjerter. Da styres vi ved sannhet og står sammen gjennom frivillig samtykke. Dette er manifestasjonen av den evige Gud som har vist oss paktens vei. Den eneste måten å bevare menneskeverd på er ved å ha lover som beskytter folket mot totalitære overgrep. I dette ligger det også at lovgiveren, folket, stadig vandrer i det bibelsk-kristne livssynet.

Lyset har kommet og det er på vei. Riket har kommet og det er på vei. Frelse har kommet og den er på vei. La oss omvende oss og ønske velkommen han som er Veien, Sannheten og Livet!