Humanismens fall

Det er bare ett livssyn som beskriver mennesket sannferdig. Historien bærer et mektig vitne for at Skriftens definisjon er det eneste som stemmer med virkeligheten. Alt annet feiler. Gjennom Skriften lærer vi også om veien til forløsning av det som er ødelagt. Der finnes altså håp, både for samtid og evighet.

Det vi dag kaller humanisme har altså sin sanne opprinnelse i en fortelling som starter med Skaperen og skapelsen. Alt ble definert og gitt den beste hensikt. Mennesket er satt i en sammenheng, også en avhengighet. Vi ble skapt for å vandre i relasjon, med Skaperen og det skapte. Det er naivt å tenke at vi kan forkaste selve livskilden og fortsette på egen hånd. Da handler det ikke bare om definisjon, men selve kraften til å leve. Åndelig død føder mer av det samme. Verden forfaller altså ved å forkaste Gud. Det tragiske ved dette er at det er vi som rammes av konsekvensen. Gud er kjærlighet, men når vi forkaster ham, kan vi aldri kjenne livets sanne hensikt. Dette er ulogisk og uintelligent på alle vis.

Humanismens fall er dermed et relasjonelt og moralsk fall. Det er svakhet uttrykt i selvtilbedelse. Skulle vi tro noe annet enn at mennesket er fantastisk skapt når det er gjort i Guds eget bilde? Slik var også Lucifers fall. Han ville bli som den aller Høyeste, men det ble hans bane. Årsaken er såre enkel. Gud er det eneste evige fellesskapet som kan definere kjærligheten. Han er et samfunn i sitt vesen. Jesus sa selv at det er bare en som er god, det er Gud.

Dermed er forkastelsen av Gud garantien for humanismens fall. Ikke på noen måte kan vi i vår egen kraft videreføre Guds hensikt. Borte fra Gud er der bare mørke og ødeleggelse.

Humanisme i dagens forståelse er dermed avgudsdyrkelse og fører til dom og vrede. Fruktene ser vi over alt. Noe defineres som mer humant enn annet og verdisystemet er allerede et pervertert syn på virkeligheten. Vi rettferdiggjør drap og overgrep i humanismens navn. Ankerfestet er borte og det finnes ingen absolutte referanser for moralske og etiske rammeverk.

Mennesket er på sitt svakeste når det tilber seg selv. Da utelukker vi også de åndskreftene som søker å stjele, ødelegge og drepe. Dermed er humanismens logiske konklusjon selvutsletting.

Det er tid for å våkne opp og ta ansvar. Vi gjør det først ved å gjenopprette vår relasjon til den evige Gud gjennom frelsen vi får i Jesus Kristus. Uten omvendelse og tro til Ham finnes det ikke noe håp.