Skjærtorsdag 2020

Jesus visste så klart at hans liv var annerledes enn alle andre. Han var sant menneske og sann Gud. Han gikk gjennom fristelser og utfordringer hvor han måtte velge himmelens vilje fremfor sitt kjøds vilje.

Det var ingen behagelig reise han var på, men det var en fylt av kjærlighet og glede. Det må ha vært en utfordring å vite at alt måtte skje i tidens fylde, altså at prosessen måtte gå sin gang. Han visste hva som ventet.

Da han spiste påskemåltidet sammen med disiplene fortsatte han å vise dem Guds rike. Det var så nært og så personlig. Rundt bordet var alle disiplene. Noen sto ham nærmere enn andre. Der var også Judas som skulle forråde ham. Da han vasket disiplenes føtter viste han dem hvordan kongenes Konge opererer. Det var et bilde på den evige Gud, YHWH.

Etter solnedgang, altså en ny dag, spiste de måltidet. Jesus tjente sine disipler og insatte brødsbrytelsen og vinen til et minne om seg selv. Da måltidet var over dro de ut og Jesus startet den tunge reisen mot korset. I hagen kjente han vekten av smerten i sitt hjerte. Han svettet blod og ba sin Far om nåde. Jesus visste hvorfor han var kommet, så det var nok ikke korset han ville bort fra, men at døden skulle komme mens han ennå var i hagen. Han måtte bli løftet opp for at mange skulle bli dratt til ham. Da ville verdens synd og ondskap bli konfrontert med den himmelske kjærlighet.

Judas forrådte Jesus og overgav han til yppersteprestene og de eldste. De hadde fått det for seg at Jesus kom til å skape trøbbel for dem og at de romerske herskerne ville ødelegge tempelet og dermed ta fra dem det de hadde sin identitet i. Ypperstepresten Kaifas hadde tidligere talt profetisk om at det var bedre at en døde for folket, enn at alle ble lidende. Så gikk Jesus gjennom prøvelse hos sitt eget folk, de han var kommet for å frelse. Siden ble han stilt foran det romerske riket, som ikke fant noen skyld hos ham. Til slutt dømte Pilatus ham på grunnlag av det yppersteprestene mente var blasfemi. Verden hadde dømt ham, men den himmelske Far hadde stort behag i ham.

Hvor ofte vandrer vi selv slik i våre daglige liv? Vi har ikke behag i det som er rett, men følger kjødet og verdens begjær. Hvor ofte har ikke vi forrådt Jesus og vandret på ville veier? Å, hvor vi har behov for omvendelse!