Lærer våre barn å tenke?

En av de største åndskampene pågår rundt våre barn. Får man prege en eneste generasjon kan man endre et folk og en nasjon. Derfor var Jesus svært så tydelig angående dommen over dem som forfører de små barna.

«Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.» (Matt 18:6)

Vårt ansvar som voksne er å forløse barna inn i alt som er sant, om Gud, om dem og om verden de lever i. Sannhet er en nøyaktig beskrivelse av virkeligheten.

Gud skapte oss slik at våre liv henger sammen. Det som skjer i vårt indre vil bære frukt i våre gjerninger. Måten vi fylles med sannhet er ved å overgi vår tanke til det. Det betyr at vi må bli ved i det som er sant. Derfor er våre tanker så viktige.

For å kunne tenke må noen grunnpremiss være på plass. Et barn trenger å vite at det lever i en større sammenheng, ikke som eksistensens sentrum, men som et verdifullt individ med gudgitte kapasiteter. At Gud er referansepunktet legger fundamentet for absolutte sannheter, en trygghet alle trenger, og en sikring for å kunne eksistere sammen i samfunn.

Et barn trenger også å lære hvordan mennesket fungerer, med vilje, tanke og følelser.

Kanskje viktigst av alt er det at barnet forankres. Vi kan alle kunne mye om så mangt, men det er bare når vi lever i realiteten at vi er grunnfestet. Dette skjer gjennom levde liv. Dermed må både foreldre, familie og omgivelser være i stand til å bygge sammen. Barn har behov for å lære gjennom tillitsfulle relasjoner. De er ikke først reflekterte, men lærer å reflektere basert på det de erfarer.

Barn har også behov for å lære om autoritet, hva som er kilden. I sammenhengen av en trygg kilde må de også lære at de er skapt for å utforske og lære. Å stille spørsmål er den beste måten vi kan lære på. Da er vi åpne og søker å innta nye områder.

Gjennom tillit bygges en bro hvor man kan definere verden. Hvordan vi forholder oss til definisjonen er avhengig av personlighet og andre tilbøyeligheter, men den blir for alle et referansepunkt. «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» (Ordsp 22:6)

For å tenke må et barn også lære å evaluere sitt tankegods og sine gjerninger. Den beste referansen er Skriften. Der kan vi både fylle våre tanker og teste det vi tenker. Samtidig må vi lære å trekke konsekvenser fra premissgrunnlaget som finnes i Skriften. Vi må altså lære å reflektere basert på verdier og prinsipp som er tatt fra Skriften. Det betyr at vi må kunne prøve om vårt tankegods er logisk og helt. Stemmer det med virkeligheten? Hva er konsekvensen av det jeg tenker? Hva vil det føre til?

Et barn trenger altså å lære om en verden som henger sammen. En tanke starter et sted og den ender et sted. Så må vi ta ansvar og evaluere.

Dersom vi ikke lærer barn at verden henger sammen vil de raskt kunne skape en alternativ virkelighet som i utgangspunktet kan være mer attraktiv og forlokkende å forholde seg til, spesielt dersom man ikke er villig til å ta ansvar. Dette skjer lett dersom man ikke får et godt utgangspunkt. Informasjonsteknologi er spennende verktøy, men det må forvaltes godt. Selv vår kreativitet trenger et sannferdig rammeverk for å være til velsignelse.

Alle barn har retten til å kjenne sannheten. Dette er et ansvar som ligger på voksne. Å lære et barn å tenke er å legge grunnlaget for forløsning inn i alt Gud har lagt til rette. Hvilken glede å se et menneske stige inn i hensikt, kall og arv!

La oss vokte over våre barn.

Del det videre
more