20. mai 2024

Guds folk må være forbilder som borgere i sin nasjon

Det er underlig at vi gjennom historiens løp har sett skaperverket skilles fra Skaperen på så mange vis. Selv om Skriften er så tydelig på hvem som satte alt i stand og er den rettmessige eier, sliter vi fremdeles med å omfavne tanken om at Gud er den som skal forløse alt inn i sin evige hensikt. Hvordan leser vi skriften?

At familier ble til stammer og folk, ja hele nasjoner, er en historisk realitet. I tiden rundt Babels tårn får vi inntrykk av at folkene stimlet sammen heller enn å dra ut og ta jorden i eie. Man hadde allerede begynt å få språklig utvikling før Babels tårn. Dialekter var trolig utviklet, men da med klare familieknytninger. Fordi Babels tårn var en ulydighetshandling ser vi at Gud aksellererte prosessen og spredte folk ut, spesielt Hams barn. Det er også hos Hams barn vi finner det største språklige mangfoldet, eller ‘forvirring’. Gud hadde som hensikt at menneskene skulle dra ut og ta jorden i eie. I hans forløsende hensikt ser vi også at folkeslagene, eller nasjonene får sin plass. Nasjoner har identitet og geografisk tilhørighet. Fra Apostlenes gjerninger får vi inntrykk av at Gud knytter disse ‘ethnos’-uttrykkene til en spesiell hensikt innenfor gitte grenser. Målet er at vi skal søke Ham og finne Ham.

Dermed er det åpenbart at Gud er nasjonenes kilde. Vi kan ikke i sannhet være nasjoner uten at Gud får bygge dem. Israel ble kalt til å være prototypenasjonen. Abraham fikk store løfter. De fikk undervisning og skulle bli et lys for alle nasjoner. Skulle vi ikke være interessert i hva Gud lærte dem slik at vi kan gjøre det samme i våre egne nasjoner?

Å ha en nasjonalidentitet er noe godt. Det handler om tilhørighet. At vi har individuell identitet er like viktig. Det er en sannferdig identitet som gjør oss i stand til å være en velsignelse for andre. Et brutt indre gjør oss ukomplette og trengende. Da forblir vi konsumenter heller enn å bli givere. Dette skiftet skjer aldri dersom vi ikke lever i vår Gudgitte identitet, både som individ og som folk.

Da Jesus vandret på jorden visste han inderlig godt hvilket folk han var av. Han visste også at det var dette folket han var kalt til. Samtidig utfordret han dem på et nivå som angår oss alle, nemlig kilden til vår identitet. Det er her vi ofte mister sammenhengen mellom evangeliet om Guds rike og vår tilegnelse. Har Guds rike noe med våre nasjoner å gjøre i det hele tatt?

Også her har man fått en rekke ulike teologiske perspektiv. Det skriften gjør veldig klart er at disse folkeslagene fortsatt har en sentral rolle i Guds hensikt. Jesus sier selv at alle folkeslag skal samles fremfor ham og dømmes. (Matt 25:32) Vi kjenner alle befalingen om å gjøre disipler av alle folkeslag. (Matt 28:19) I Åpenbaringen leser vi også at ‘folkeslagene skal vandre i stadens lys.‘ (Åp 21:24) Dermed går denne tanken om jordens folkeslag videre inn i framtiden.

Som Israel fikk sitt geografiske område har Gud også gitt alle folkeslag sin tid og sine grenser. (Apg 17:26) Det betyr at vi er gitt en forvaltning som folkeslag. Israel var prototypen. I dag har vi fått Ånden som lærer og skal disippelgjøre alle nasjoner, inkludert vår egen. Dermed må vi inn i Skriften for å finne ut hva Gud lærte Israel. Paulus skrev til Timoteus og sa: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16,17) Paulus peker her på de gamle skriftene, nærmere bestemt jødenes Torah, i denne forbindelsen. De greske skriftene var ikke ferdigstilt da Paulus skrev sine brev.

Dermed får vi som Guds folk et særskilt ansvar som forvaltere i våre nasjoner. Det finnes ingen andre som kan bygge nasjon enn de som kjenner Guds veier. «For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud.» (Mal 2:7)

Noe av det mest grunnleggende ved en nasjon er at folket har frihet til å tilbe Gud og vandre i lydighet til ham. Det første budet gjør dette klart i positiv forstand. Dermed ser vi at en nasjon må ha gode lover som vokter over individets Gudgitte rettigheter. Alle har rett til å tilbe den sanne himmelens og hærskarenes Gud. Dette handler om å erkjenne sannhet. Når man erkjenner den evige Gud, erkjenner man også det som er sant og godt. Dette kan ikke settes på linje med andre religioner. Det handler om sannhet eller løgn. Bare i sannhetens lys kan mennesket verdsettes riktig. Ingen andre livssyn gjør dette. En nasjons grunnlov må dermed erkjenne grunnleggende og evig ufravikelige sannheter, som at individets suverenitet skal beskyttes, nettopp ved lov.

Et paradoks vi stadig møter er at man, for å ha fred, stadig må være beredt på kamp. Det innebærer årvåkenhet. Paulus snakker om å ta enhver tanke til fange i lydighet til Kristus. (2 Kor 10:5) Denne årvåkenheten er frihetens pris. Adam og Eva feilet her, og det har vi nok alle gjort. Likefullt, skal vi bygge og vokte nasjonen, må vi være årvåkne. Det betyr at vi må nære oss med Skriftens lære og kjenne lovens ånd slik at vi har klarsyn når løgnens tanker kommer.

Skriften viser oss et viktig premiss for frie nasjoner, maktfordelingsprinsippet. (Jes 33:22) Dette går ut på at det kun er et perfekt vesen som kan være både lovgiver, konge og dommer. Mennesket er ikke perfekt og dermed må man ha tydelige skiller mellom disse områdene. Ett eller få mennesker kan ikke kontrollere alt dette. Da har vi i effekt et diktatur. Det er bare når alle tre fungerer sammen og med tilstrekkelig tilregnelighet at man kan vedlikeholde frihet. Historisk er det ofte den utøvende makten (kongen) som tenderer til misbruk, nettopp fordi det er makt i bildet.

Når de ikke hadde konger, ser vi fra Israels historie at prinsippet de lærte var å velge ut betrodde menn blant seg. De valgte altså representanter. Dette har med arbeidsfordeling å gjøre. Alle kan ikke gjøre alt. Det er de som velger sine representanter som er den lovgivende forsamling, altså folket. Da Moses fikk loven på fjellet var det folket som ga sitt samtykke til det Gud hadde skrevet. De var dermed den lovgivende forsamling i Israel.

Noe som så altfor ofte har skjedd er også at folket blir sløvt. Man velger kanskje inn godt kvalifiserte mennesker som sine representanter og gir samtidig fra seg litt av ansvaret for nasjonen. Dette er feil. Folket må forbli årvåkent. Så mange har med gode intensjoner begynt en slik gjerning, men så altfor ofte falt for fristelsen til å misbruke makten, samtidig som folket sløves. Dette er livsfarlig for en nasjon. Vi ser hva Gud sa da Israel ønsket seg en konge (1 Sam 8). De ville ende opp som slaver.

Hvor mange norske borgere har lest Norges Grunnlov? Er vi et oppegående folk som vet å holde våre representanter tilregnelige, eller har vi gitt opp vår frihet? Vi lever i en svært alvorlig tid hvor vi naivt lar andre ta beslutninger som til tider langt overskrider det grunnloven tillater. Vet vi hva det betyr å avstå suverenitet? Ser vi når det skjer? Kan vi skille rettferdige lover fra de urettferdige? Ser vi når andre ideologier søker å regjere etter sine løgner?

Har vi glemt at Gud er nasjonens bygningsmann? Hvor er det kongelige presteskapet som sier fra? Hvem vokter på murene? Hvem former nasjonens samvittighet?

I den amerikanske frihetskampen var det menighetsledere, hyrdene for sine flokker, som ofte tok av seg sine kapper og grep våpen for å forsvare sitt folk. De forsto at nasjoners frihet har sin pris. Dette handler verken om å blande eller skille mellom stat og religion, men at man forstår hva som skjer ved fri vilje og hva som skjer med makt. Vår tro er fundamentet for hele vårt liv, inkludert når man må bruke makt. Skal vi forsvare våre familier og vår nasjon må vi reise oss og ta ansvar.

Dersom du tror Norge er født i Guds hensikt er det høy tid for å reise seg og kjempe for vår nasjon.

Menn og kvinner har gitt sine liv for vår nasjon og vår frihet. Skulle ikke også vi ta vårt ansvar? Den amerikanske frihetskjemperen Thomas Paine sa på slutten av 1700-tallet: «Jeg foretrekker fred, men skulle trøbbel komme, la det komme i min tid slik at mine barn kan lever i fred.«

Hver 17. mai fornyer vi vårt løfte om å verne og vokte vår nasjon. La det siste verset i nasjonalsangen understreke dette:

«Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem furet, værbitt over vannet med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.
«

For å vokte vår frihet må vi alltid være beredt på kamp. Norge tilhører den evige Gud!