Når tillit forsvinner kommer kontroll

De første barna som vokste opp utenfor Edens hage fikk erfare kampen verden sto foran. Kain og Abel ble tidlig konfrontert med syndens realitet. Paradokset er at den rettferdige var den som led. Kain lot synden styre ham og drepte sin bror Abel. Hans hjerte var fullt av misunnelse og han ville ikke styre sitt temperament. Dermed ser vi manifestasjonen av syndens svakhet. Den stjeler, dreper og ødelegger. Abel, den rettferdige, hadde et liv fullt av potensiale foran seg, men Kain ble den som røvet det alt bort gjennom sine gjerninger. Synden er brutal!

En skulle tro at Kains samvittighet ble dypt merket av sin handling. Hans foreldre, Adam og Eva hadde også blitt merket, kanskje enda dypere, av sin egen villfarelse. De hadde gjort egenrådige valg og handlet imot Guds ord mens de var i hjertet av de evige hensikter, i Guds nærvær. Den evige gode Gud hadde satt dem der for å øse sine velsignelser ut over dem.

Det som kan bære slik overdådig velsignelse er et liv bygget på solid karakter, ydmykhet, saktmodighet, sannferdighet, selvkontroll, kjærlighet og så videre. Gud ville vandre sammen med sitt skaperverk.

Når vi ikke er sterke innvendige søker vi ofte å være sterke utvendige. Det har blitt sagt at det er bare dårlige ideer som må støttes ved bruk av makt. Sannhet og gode ideer står i egen kraft. Vi kan lære dette fra Gud selv. Han satte kjærlighet og relasjon i midten av sine hensikter. Det er fordi kjærligheten skinner sterkest i styrke og modenhet. Jesus viste oss dette. Han priser ydmykhet og selvkontroll. Salomo sa blant annet i sine ordspråk: «Den langmodige er bedre enn en veldig helt, og den om styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.» og «Som en ødelagt by med nedrevet mur er en mann som ikke kan styre sitt sinn.» (Ordsp 16:32, 25:28)

Når vi fornekter sannhet og indre karakterstyrke bygget på Guds ord vil mørket prege individ og samfunn. Da ser vi at selvkontroll forsvinner og erstattes med atferd som til tider ikke finnes blant dyr en gang. Da vil også kontrollen i samfunnet øke. Institusjoner vokser og insisterer på å regulere mer og mer av menneskenes liv, ned i ganske private detaljer.

Når samfunnsinstitusjoner vokser på denne måten er det et tegn på en nasjon i forfall. Fornektelsen av Gud vil bære frukter som merkes på kroppen.

Vårt eneste håp er omvendelse og oppvåkning. Dersom Gud ikke er vårt fundament bygger vi forgjeves. Nå er det tid for å komme foran Gud og la sannheten ransake våre hjerter. Bare den evige Gud kan sette oss fri fra mørket, nettopp fordi han er selve lyset og livet. Der er håp, men det krever en respons!