Da sannet Manasse at YHVH er Gud

I tankens verden kan man skape og forandre på alt. Det er en kreativ verden hvor vi setter grensene selv. Tanker og sinn er for underlig til helt å forstå. Det vi også lærer er at det finnes en virkelighet som vi alltid må forholde oss til. Når virkeligheten og tankene stemmer overens har vi harmoni, mens vi får konflikt når det ikke er tilfellet.

Dette med Gud er noe alle må ta stilling til. Vi kommer aldri bort fra de store spørsmålene. Hvor kommer vi fra? Hva er hensikten? Hva er verdifullt? Hvor går vi?

Rundt om i verden vokser barn opp med et ufattelig mangfold når det gjelder tanker om Gud. Mange lærer løgner, noen får en blanding, mens andre får den best mulige beskrivelsen av virkeligheten. Da det ble åpnet opp for synd, ble hele Guds hensikt angrepet. Han skapte for å velsigne, mens historien vitner om forbannelse.

Guds hensikt var at foreldre, familie, slekt og folk skulle være så Gud-sentrert at alle som vokste opp ble innlemmet i forståelsen av hvem Gud er. Gjennom livsførsel, tilbedelse, undervisning og arbeide skulle en lære å vandre med Gud.

Løgnene kom, og de ble mange. Det førte til brutte relasjoner og ødelagte liv. Synden ble stor og bildet av Gud ble svært så svakt. I bakgrunnen var det andre åndskrefter som søkte tilbedelsen som tilhører Gud. De ble opprinnelsen til andre livssyn og annen lære.

Når vi i dag nevner navnet Gud, har alle ulik forståelse. Mange har skapt en gud i sitt eget bilde, heller enn å søke å kjenne den sanne Gud. Noen gjør seg selv til gud.

Den sanne Gud er ikke en ide eller tanker i hodet. Vi kan ikke filosofere ham bort, slik noen har prøvd det. Gud er den ultimate virkelighet. Han er ekte vare. Det vi gjør er å filosofere oss selv bort, inn i mørket. Dette er det underlige som Gud har satt i stand. Fordi vi er skapt i hans bilde kan vi ta valg. Vi bestemmer hva vi vil tro på og hvilke tanker vi underholder. Valgfriheten gjør at vi kan dømme mellom oss og Gud. Det vi har så vanskelig for å forstå er at valget vi tar har størst konsekvens for oss selv. Gud er klippen som står til evig tid.

Vi vet så inderlig godt hvor små vi er i den store sammenhengen. Vi trenger hjelp til så mangt. Vi har behov for trygghet, identitet, tilhørighet, hensikt, forsørgelse og så mye annet. Da må vi søke til en kilde som fyller disse behovene. Dette blir vår gud, det vi i essens tilber med våre liv.

Mange bruker hele livet til å jage etter ulike kilder. Det kan begynne med selv-opptatthet, hedonisme, lovløshet og jaget hvor lyster og begjær må tilfredsstilles. I et menneskesentrert og materialistisk samfunn forkynnes dette budskapet til stadig. Da holdes vi fanget som konsumenter og vokser aldri til å bli en som yter.

Ofte skjer det at mennesker møter veggen, eller treffer bakken, i dette jaget etter tomhet. Å innse dette blir en livskrise. Det må da være noe mer? Vi er skapt for å leve i en hensikt som er mye større enn oss selv.

Da begynner man å søke, og blir samtidig sårbar. Noen innser at de har vendt ryggen til det som ble gitt dem i barndommen. Andre drar ut på jakt, etter lykke og fred. Mange innser også at å leve for seg selv er tomhet. Dermed søker de hjelp til å leve for noe som er større. Det finnes utallige livssyn som tilbyr en større hensikt. Utfordringen er og forblir at de ikke gir noen hjelp i forhold til den indre tomheten. Når begjæret er født vil det fortsette å vokse og bære frukt. Synd er noe vi ikke kan hjelpe oss selv med. Det indre mørket vil dermed forbli, uansett hvor veldige hensikter vi hengir oss til.

Men, det er en som kan hjelpe oss. Manasse var Israels konge i femtifem år. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han reiste altere for Ba’alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den. Denne kongen gjorde forferdelige ting mot den evige Gud. Blasfemi blir for svakt. Han forførte folket han ledet og gjorde mer ondt enn hedningefolkene.

Herren lot assyrerkongens hærførere komme over dem. Manasse ble fanget og ført til Babel. Han hadde møtt veggen og var i nød. Nå var det krise! I denne sjelens mørke finner vi ofte en ydmykelse. Man har ingenting igjen og innser egen svakhet. I historien om Manasse ser vi også hvor inderlig barmhjertig Gud er. Han søker alltid å gjenopprette. Da Manasse ydmyket seg, så Gud hans hjerte og velsignet ham igjen.

Da sannet Manasse at Herren er Gud. På hebraisk står det at Manasse sannet at YHVH er Elohiym. Vår elohiym er vår gud. Det er kilden vi bruker. Vi kan være vår egen elohiym, men finner raskt ut at det ikke går. Manasse gjorde avgudene til sin elohiym, og lærte konsekvensen av det. Det den evige Gud ønsker er at vi alle skal komme til sannhets erkjennelse og sanne at YHVH er Elohiym. Dette er den evige Gud som har skapt alt og gitt det sin hensikt. Han vil gi oss sammenhengen vi skal leve i. Veien dit fra synd og mørke er gjennom hans Sønn, Jesus Kristus. Dette er vår eneste Frelser. Når vi bekjenner vår synd og gjør Ham til Herre, kan han frelse oss. Det er en transaksjon, hvor du gir din synd og ditt eget liv til Ham, og han gir deg det sanne livet tilbake, det som er evig.

Dermed er det håp for en verden som lever i mørket. Historien vitner likevel om at så altfor mange ikke vil ta imot den nåde Gud har vist oss. Som Guds barn blir vi vitner for Gud. Vi blir lik ham og lyset stråler ut fra våre liv. Hvor han enn kaller oss har vi et vitnesbyrd å bære fram.

Evangeliet om Guds rike er en befaling fra Gud om at alle mennesker skal omvende seg. Han har sendt lyset til verden for å helbrede. Dette er dommen. De som holder fast i mørket fører altså dom over seg selv. Det er Guds godhet at han har gjort denne store frelsen tilgjengelig for alle. Riket skal komme og det skal en dag fylle hele jorden. Da skal alt bli gjenopprettet og han skal bo midt iblant menneskene.

Må vi alle sanne at YHVH er Elohiym!