Det håpefulle

Vi kjenner igjen håpet. Det skjer noe inne i oss. Det er som om noe blir forløst, noe som en gang var fanget. Vi kan leve ut et potensiale!

Håpløshet er som et fangenskap. Vi kan komme under mye som fanger oss. Tenk på slavene som ble solgt fra Afrika og fraktet til andre steder for å være bundet til en herre hele sitt liv. Tenk på barna som i dag selges av sine foreldre som i desperasjon handler så irrasjonelt. De blir solgt inn i slaveri.

Håpløsheten finner vi også hos faren som ikke klarer å styre sitt temperament, men agerer i sinne når barna ikke gjør det han sier. Hver gang det skjer preger håpløshet situasjonen. Eller den unge mannen som eksponeres for pornografi og kjenner at det får makt over ham.

Disse situasjonene kan godt bortforklares i psykologiske termer, men på innsiden av hvert individ det gjelder forblir smerten like virkelig. Mennesker lever i håpløshet.

William Wilberforce viet sitt liv for å få slutt på slaveriet i sin tid. Mange kjemper for å bringe håp til de håpløse.

Håp handler om befrielse, til noe som i sannhet er frihet. Det hjelper ikke å gå fra en håpløs situasjon til en annen. Sant håp må være befriende.

Dermed er håp både noe indre og noe ytre. Det er helt. Uten sjelens befrielse får vi ikke sann befrielse fra slaveri, pornografi, utnyttelse, voldsmisbruk og annet.

Det er bare et livssyn som virkelig tar oppgjør med det som skjer i menneskets indre. Dette er det jødisk-kristne livssynet. Villfarelse og håpløshet kalles synd. Jesus kom for å bryte denne syndens kraft. Det korset vi selv må ta opp er å gi vårt ødelagte liv til Ham. Det kalles omvendelse, hvor vi vender oss tilbake til Livet og Veien vi er skapt for. Uten frihet i vårt indre har vi aldri sann frihet. Dette er vårt håp, at Jesus kan leve i vårt indre gjennom den Hellige Ånd. Der er håpets kraft. Da kan vi tenke, handle og føle rett. Vi kan lese Skriften og stadig lære mer om denne Veien og Guds rike.

Mennesker trenger håp. Håpet finnes!