20. juli 2024

Samvittigheten – hellig grunn

Den er der hele tiden. Noen ganger gjør den veldig lite av seg, mens andre ganger er den vår største plage. Hva er det i oss som gjør at vi nærmest har et øye som vokter over våre tanker og våre gjerninger?

Menneskets samvittighet har blitt kalt vår helligste eiendom. Hva er det som gjør den så verdifull? Apostelen Paulus sa: «Derfor legger jeg selv vekt på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.» (Apg 24:16) Han sa også «Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag.» (Apg 23:1)

I menneskets begrensede kapasitet og i vår ufullkommenhet har Gud skapt oss slik at vi fremdeles kan leve utmerkede liv. Da handler det om å leve opp til det lyset vi har, ikke i perfeksjon, men i motivasjon.

La oss søke å finne et premissgrunnlag. I Jesaja leser vi følgende: «For Herren er vår dommer. Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.» (Jes 33:22) Dette skriftstedet har blant annet blitt brukt for å begrunne maktfordelingsprinsippet i nasjoner, hvor man har den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Kan det også overføres til mennesket, nettopp fordi det er en essensiell funksjon i Guds eget vesen?

Vi snakker ofte om at vi som mennesker har tanker, vilje og følelser. Når vi lærer å fungere som menneske er det viktig at vi også får lære hvordan disse virker sammen. Hva bruker vi viljen til? Hva med tankene og hva med følelsene? Det er viktig at vi lærer hvordan Gud skapte mennesket, nettopp for å kunne fungere optimalt. Kan vi overføre funksjonene til mennesket? Hva er lovgiveren i vårt indre? Skulle ikke det være sinnet, der tanker og ideer formes, der vi stadig tenker ut nye tanker, planlegger og reflekterer? Da faller det kanskje naturlig at viljen er kongen, eller den utøvende makt. Den iverksetter det vi har tenkt ut, eller planlagt. Hva så med dommeren? Er følelsene våre en god dommer? Nei, de er nok ikke det. Og nettopp her må vi utvide bildet vårt, for å inkludere dette øyet som vi har i vårt indre. Samvittigheten ble gitt for å være en dommer i vårt indre. Akkurat som i en nasjon, hvor den dømmende makt ikke skal være en politisk instans, så skal heller ikke samvittigheten skape sannhet eller løgn. Den skal dømme mellom det vi vet i vårt indre og det vi gjør. Samvittigheten er en bro mellom Guds Ånds lov og vår sjel. Selve ordet betyr ‘å vite sammen med’. På gresk brukes ordet ‘suneidesis’, og betyr ‘å se sammen med’. Det handler om en moralsk bevissthet i vårt indre. Samvittigheten er altså en domstol som veier vårt indre liv opp mot den forståelsen eller det lyset vi har.

Derfor sier Jakob i sitt brev: «Den som altå vet [gresk: eido] hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.» (Jakob 4:17) Det greske ‘eido’ er andre delen av ‘suneidesis’, altså å se, eller vite.

Apostelen Peter talte en gang for en gruppe jøder. Han løftet opp sannheten om at de hadde korsfestet Jesus. «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre brødre?» (Apg 2:37) Her fikk de høre sannheten. Konflikten mellom denne og mørket som var i deres indre ble så stor at det kjentes som et stikk i deres hjerter. Den hellige ånd var aktiv med å overbevise og brukte menneskenes samvittighet. Denne indre dommeren ble vekket til live gjennom Åndens virke og forkynnelsen og de innså sin fortapte stilling. De visste at de ikke levde opp til det som hadde blitt forkynt dem.

Her ser vi altså at samvittigheten er sentral når det gjelder synd, omvendelse og vår vandring med Gud. Ja, den har en så viktig rolle at mennesker i nasjoner verden rundt har erkjent det ved å felle samvittighetsfrihet ned i sine grunnlover. Får man ikke lyde sin samvittighet vil man ikke lenger kunne lyde Gud. Dermed blir brudd på samvittighetsfriheten en så grunnleggende alvorlig overtredelse av både Guds lov og nasjoners lover at den må hevdes og forsvares med livet som innsats.

Dette betyr også at vi må kjempe for alle menneskers Gud-gitte rett til å ha ren samvittighet, også de vi ikke er enige med. Det handler om retten til å leve opp til lyset og forståelsen vi har. Paulus trodde han gjorde det da han forfulgte Jesu første etterfølgere.

Dagens utfordring er at når sannheten forsvinner er ikke folk lenger interessert i å ha en samvittighet. Den er ubekvem. Da vil de heller ikke respektere andres rett til å ha en ren samvittighet. Dette er alvorlig. Hvordan skal barna som vokser opp lære å vandre rett dersom de fra ung alder får sine samvittigheter tildekket? Dersom vi skal fornekte vår hellige samvittighet vil stort mørke komme over vårt folk.

Hvor hellig er samvittigheten for deg?