Norges Grunnlov

Den 16. mai 1814 ble Norges Grunnlov vedtatt av Riksforsamlingen som møttes på Eidsvoll. Dagen etter, den 17. mai ble Grunnloven datert og undertegnet av presidentskapet.

I årene som fulgte ble dagen feiret rundt om i landet, og den ble til slutt en høytidsdag som feires av hele folket.

For mange i en oppvoksende generasjon er det så altfor lett at selve feiringen bare blir et skall uten innhold. Dersom tidligere generasjoner ikke videreformidler innholdet og hensikten til Norges Grunnlov vil vi miste vårt ankerfeste. I Grunnloven står det også at dens eget kilde er den kristne troen og i tillegg den humanistiske arv. Sann humanisme finnes bare i et bibelsk verdensbilde siden Gud er den som gjorde mennesket i sitt bilde. Vi ser dermed at det vi feirer er solid plantet i det kristne livssynet.

Den første paragrafen som åpner Norges Grunnlov sier som følger:

«Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.»

Det burde ikke være vanskelig å forstå ordene som er brukt her. Fritt betyr at vi ikke er bundet. Selvstendig betyr at vi ikke er underlagt andre riker, myndigheter eller regjeringer, men anerkjennes som en likeverdig nasjon blant nasjonene. Norge er ett rike, udelelig og skal ikke avhendes til andre makter.

Det er altså noe iboende som anerkjennes, på samme måte som med alle nasjoner. Fra Skriften vet vi at Gud satte grenser for folkene med den hensikt at de skulle søke Ham og finne Ham. (Apg 17:26, 27)

Dermed er Norge en del av Guds hensikt. På samme måte som vi anerkjenner menneskets individuelle suverenitet over seg selv, så anerkjenner vi også nasjoners individuelle suverenitet. Det er i Gud mennesker og nasjoner har sin hensikt, altså i sannhet og lys. Når andre livssyn, agendaer og hensikter introduseres, kommer også ødeleggelsen. Overnasjonale institusjoner er en av disse. Ingen i Norge har noen som helst rett til å avgi vår suverenitet til andre. Dersom vi ikke har Grunnloven som beskyttelse, har vi ikke lenger beskyttelse. Den er i hovedsak gitt for å beskytte folket mot overgrep fra myndigheter, men skal også verne de rettferdige fra urettferdighet.

Ja, vi elsker dette landet som gradvis ble den mest anerkjente av våre nasjonalsanger, ble vedtatt som nasjonalsang den 11. desember 2019. Den er et sterkt vitnesbyrd for det fundamentet vi bygde vår nasjon på. De aller fleste lærer de første få versene, men helt på slutten finner vi følgende:

«Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.»

Det var nasjonens fedre som var instrumentale i Norges fødsel. Vårt folk har vært gjennom krig, sult og nød. Det vi har i dag er resultatet av de mange som også gikk foran oss. Som borgere i Norge blir det vårt ansvar å videreføre den arv vi er gitt. Dersom vi ikke tar dette ansvaret blir vi åpne for angrep på alle mulige områder. Dette er alvorlig fordi vi, dersom vi ikke er rustet for det, vil være svake beskyttere av nasjonen. Dette handler om å istandsette hele folket. Utdanningen vår må derfor inneholde solid kjennskap til historie og verdigrunnlag, slik at vi kan skille rett fra urett.

Paragraf to i Norges Grunnlov viser oss hva som er verdigrunnlaget og kilden til vår nasjon.

Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Dermed ser vi at Grunnloven er gitt til beskyttelse for folket. Demokrati er folkets engasjement og involvering i forvaltningen av nasjonen. En rettsstat er et sted hvor justis holdes høyt, og hvor lover gir beskyttelse for rettferdige mennesker. Dermed er alle underlagt våre lover. Ingen kan sette seg over disse. Den kristne arv har Skriften som sitt grunnlovsdokument, slik at vi alle kan gå tilbake og finne den dypere forståelsen for våre lover. I den kristne arv finner vi Skaperen, den levende Gud, som opphavet til alt. Vi står dermed på et fundament som er evig og så uendelig mye større enn oss. Dermed gir det grunn til Gudsfrykt og respekt. Han er nasjonenes opphav og han er kilden til visdommen vi trenger for å være nasjoner.

Dersom vi ikke kjemper for det dypeste fundamentet har vi allerede tapt kampen. Det er først en kamp om våre hjerter og vår lojalitet. Når vi forkaster Gud har nasjonen mistet sitt ankerfeste. Dermed er det en åndelig oppvåkning vi trenger for å forstå hvor viktig Norges Grunnlov er. Når vi innser at Gud har hensikter for nasjonen, vil vi også være villige til å kjempe for den.

Da vil mødre og fedre reise seg og bygge familier. Da vil lokalsamfunn igjen bli steder hvor forvaltning skjer. Da vil vi forstå hvor viktig det er å velge mennesker vi kan stole på til å tjene folket i myndighetens uttrykk. Uten karakterstyrke har vi mistet alt. Da får vi mennesker som ikke snakker rent og ikke holder sitt ord. Da sniker korrupsjonen seg inn, fordi vi ikke lenger skiller rett fra galt.

Norges Grunnlov er essensiell for vår framtid som nasjon, men den dypere kilden enda viktigere. Nå er tiden for å ta ansvar og engasjere seg!