av Dette er alvorlig.
Nikodemus var fariseer og rådsherre, han var en mann med status i samfunnet. Likevel innså han at noe ikke var som det skulle. Han undret seg over Jesus, og oppsøkte ham om natten. Det er da de fleste sover, men Jesus var kanskje vant til å få besøk da, siden han var en kontroversiell person i sin samtid. Disse religiøse lederne mente å stå midt i den store hensikt, men ble utfordret da Jesus kom. Jesus viste dem tegn som de ikke kjente til. Nikodemus erkjente at bare Gud kunne stå bak slike tegn.
Markus beskriver hvordan Jesus forkynte at tiden var oppfylt og Guds rike var for hånden. Jesus sa til Nikodemus: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» (Joh 3,3) Andre oversettelser sier «født ovenfra«, og dette poenget er så ytterst nødvendig å understreke, for uten en ny fødsel har vi ikke del i Guds rike.
«Uten at en blir født av vann og Ånden, kan han ikke komme inn i Guds rike.» (Joh 3,5) Er det ikke åpenbart at den nye fødselen ene og alene er Guds verk? Ikke noe av det vi gjør kan forårsake dette. Likefullt er der betingelser for å posisjonere seg for denne overnaturlige hendelsen.
Er det mulig å bevare all mening i ord og uttrykk når vi har med flere tusen års utvikling å gjøre? At det stadig endrer seg er det vel ingen tvil om, men samtidig må vi bestemme oss for om vi tror det finnes noen absolutte referansepunkter, eller om vi bare driver rundt på et relativistisk hav. Bevisene for absoluttene er der, og den som erkjenner det vil ha en kilde til å kalibrere språk og mening dersom det skulle skje drift.
Drift er en del av åndskampen vi står i. Var ikke dette noe underliggende da slangen stilte spørsmålet til Eva i Edens hage? Dersom vi ikke har absolutte referanser for språk vil tanken om at sannhet finnes bli vanskelig å forsvare.
Gjenfødelse er som ved et barns fødsel en faktisk realitet. Uansett hva vi tenker, mener og tror, så har det skjedd når betingelsene er innfridd. Gjenfødelsen har også en hensikt. Det handler om noe så vesentlig som å flytte fra død til liv, fra mørke til lys, fra en hersker til en annen.
Jesus oppmuntret disiplene han sendte ut til å glede seg i at navnene var innskrevet i himmelen. (Lk 10,20) Det er en bunnlinje av aller største viktighet.
Over tid tenderer språket som representerer realiteten å forandre seg. Tendensen har ofte vært i retning utvanning og at man mister, eller forandrer, mening. Noen kommer til et vendepunkt hvor man søker å fylle ord og begrep med gjenopprettet innhold, og da vil kilden selvfølgelig påvirke resultatet. Slår vi opp definisjoner av vanlige ord som utdanning, ekteskap, familie, sannhet, nasjon og kjærlighet, så vil vi raskt se at ting har forandret seg.
Koker vi ned Jesu budskap til det mest essensielle, så står vi egentlig igjen med bare ett ord. Tro. Han kalte til omvendelse nettopp fordi der ikke var tro. Han refset de vantro og roste de som hadde tro.
«Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (Ro 10,10)
«For av nåde er dere frelst, ved tro.» (Ef 2,8)
«Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» (Gal 2,16)
«Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve.» (Gal 3,11)
«Alle dere er jo Guds barn ved troen på Jesus Kristus.» (Gal 3,24)
Slår vi opp det norske ordet ‘tro’ så finner vi ganske så stor bredde i hva ordet betyr. Det er alt fra noe ganske så fast, helt inn i selve tvilen. Ordet betyr egentlig ganske så mye i vårt språk, og dermed er sjansen for utvanning tilstede.
Dersom vi leser Skriften vil vi kunne danne oss et bilde av hva denne troen handler om. Jesus er nok den som er tydeligst på å definere. Det er ganske sannsynlig at Jesu fremstilling av troens realitet vil støte den norske forståelsen av begrepet. Han presenterer nemlig noe som er fast og kompromissløst, noe vedvarende. Det er også noe som kan vokse seg sterkt og modent. En underliggende tråd er at tro er noe som er vårt personlige ansvar. Det er vi selv som aktiverer og deaktiverer den. Et kanskje nødvendig korrektiv til den norske forståelsen kan vi finne i James Strong sin ordbok fra 1890. Det greske ordet pistis som oversettes tro, kommer rett ut av ordet peitho, som handler både om å være overbevist og lydig. Skriftens trosbegrep er dermed mye skarpere og tydeligere enn det vi får fra norske definisjoner.
Utfordringen med alt dette er at vi må sørge for at vi er tro nok mot Skriften til å forkynne det kompromissløse budskapet som faktisk tillater mennesker å erfare gjenfødelsens og frelsens realitet. Vanner vi det ut risikerer vi å formidle noe som ikke fører mennesker helt frem til Gud som realitet. Da stenger vi dem i konsekvens ute fra nettopp det de har behov for.
Og nettopp dette er et annet kapittel som må skrives. For når man er født på ny, så er man av en annen sort. Da er det noe nytt som vokser frem, og det har frukter, gjerninger som er synlige. Dersom disse ikke finnes, så er Skriften like klar, da har vi ikke erfart gjenfødelsen. Det nye livet har fått et nytt nav. Da roper vår ånd, «Abba, Far!» (Ro 8,15) Johannes skriver brutale ord i forhold til dette: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde fordi han er født av Gud.» (1 Joh 3,9) Dette er smertefulle ord for en som lever i illusjonen om frelse, men ikke erfarer realiteten. Og for en eksplosiv realitet for alle som virkelig er født inn i det!
Det er et stort verk Jesus har gjort for oss. La oss være trofaste mot ham og forkynne evangeliet om Guds rike med klare ord. Han fortjener det og menneskene vi er kalt til å nå fortjener det.
