av Er det Guds evige hensikt vi får et glimt av når Jesus sitter oppe i fjellet og sier til disiplene, «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.«? (Mt 5,3)
Det greske ordet ptōchos som oversettes fattig understreker i alle fall et poeng. Ordet betyr fattig og det å være en tigger. Gjennom Skriften brukes det om å stå lavt, være uten rikdom, hjelpeløs og en som mangler. Ptōchos kommer fra ptosso, som betyr å bøye seg.
Disse fattige er det altså Jesus tilskriver dette himlenes rike. Siden det er Matteus som skriver dette, hvor han gjerne sidestilte begrepet ‘himlenes rike’ med ‘Guds rike’, så må vi forstå det slik at Jesus her gir oss en av betingelsene til å innlemmes i Guds evige hensikt. Leser vi Lukas 6,20 bruker han nettopp begrepet ‘Guds rike’.
Når vi lærer Guds hjerte og hensikt å kjenne er det kanskje ikke så rart at han skapte mennesket og egentlig satte oss i denne posisjonen. Når vi innser det gir det mulighet for en grunnholdning som gjør seg avhengig av at tomheten fylles av Gud selv. Og hva lærer vi? Jo, at det er Gud som er selve livet. Dermed har vi et enkelt regnestykke som kan løses. Vår fattigdom pluss Guds rikdom er lik oppfylt hensikt.
Den første synd som ble begått av mennesker var ikke en gjerning i seg selv. Det må ha vært denne hjertets holdning som ble endret. Og slik har dette blitt gjentatt gjennom historien. Gud skapte mennesket i sitt bilde, uendelig begrenset i forhold til ham, slik at vi kunne få kjenne hans liv strømme gjennom våre egne. Dette livet er den evige kjærligheten som alltid søker det beste.
Det er noe overnaturlig i Jesu utsagn. Når vi sporer historien tilbake ser vi at denne livskraften fra Gud alltid har vært en nøkkel. Den gamle pakten var på ingen måte i stand til å frelse noen. Man måtte dypere, og høyere. I den nye pakt kommer nettopp løsningen. Løftet om Den hellige ånd er som det mest forfriskende vann for en tørst sjel. Dette vannet skal ikke bare fylle oss, men strømme gjennom oss. Slik er Gud, og slik er vi kalt til å leve.
Jesu utsagn forteller oss også at livets store hensikt ikke er å ha alle svarene, men å ha kilden, selve Livet. Det tar oss jo tilbake til Edens hage, hvor det var nettopp kunnskapen om godt og ondt som ble fristelsen.
Likevel, sluttresultatet av det å kjenne Kilden blir at vi fylles med visdom og innsikt som overgår all verdens kunnskap. Det er mye som hørest smart ut, helt til Åndens åpenbaring kommer. Guds veier er evige veier.
For i vår fattigdom anmodes vi også til å vokse opp til ham som er hodet, Jesus Kristus. Vi skal forvandles ved at våre tanker forandres (Ro 12,2) og vokse i kunnskap og innsikt, slik at vi kan dømme rett. (Fil 1,9-10)
Nøkkelen til å forbli i den rette stillingen i vårt samfunn med Gud får vi av Jesus. Han kaller oss til å bli lik ham selv og sier at han er saktmodig og ydmyk av hjertet. (Mt 11,29)
Slik er det at vår svakhet blir til styrke, når den evige kjærligheten får fylle oss. Det kan virke som en underlig fusjon, men burde være den mest naturlige. Da kan Jesu regnestykke i Johannes 17 bli en realitet. Da kan vi bli i Gud og føres fram til en virkelig fellesskapelig enhet i Ham.
«Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.»
