av Hvis vi er tilfreds med å være uenige om sentrale lærespørsmål, har vi da noe håp om å komme til enighet når det gjelder samfunnets store utfordringer?
For vi må bare innrømme at vi i det store og hele har slått oss til ro med uenigheter. Hvorfor har vi ellers så mange trossamfunn som dyrker sin egenart? Og hvor ofte har vi hørt utsagnet «vi er enige om å være uenige«?
Er det godt nok for med-lemmer på samme legeme? Skulle vi ikke frykte Gud mer enn som så? For, hvis holdningen er slik, så er det nok Gudsfrykt vi trenger.
For Jesu første apostler var enheten i legemet essensiell. Paulus skrev det slik til menigheten i Korint: «Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke.» (1 Kor 1:10)
Kan det være at vi rett og slett må tilbake til start? For hvis Kongen virkelig sitter på tronen og vi vet hva det innebærer, så er det vel ikke for oss å endre på det han har sagt?
Kong Salomo kom med dette visdomsordet: «Vokt ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.» (Ordsp 4:23) Hva bor i vårt indre? Går vi tilbake til det Paulus sier, så nevner han tre viktige faktorer, tro, håp og kjærlighet. Størst av disse er kjærligheten. Like før har han utbrodert hvordan kjærligheten ser ut.
«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, [kjærligheten] skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.» (1 Kor 13:4-8a)
Det er med denne forståelsen av kjærligheten Paulus skriver til de hellige i Filippi: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.» (Fil 1:9-11)
I dag jobbes det iherdig for å bevare felles forståelse også innad i de forskjellige trossamfunnene. Skal vi ha noe som helst håp om å finne frem til den enhet Skriften peker mot, så må vi være klinkende klare på hva som er kilden vår.
Vi tenker ofte at sekter er noe som hører til langt ute i periferien. Sannheten er at de ofte oppstår med små variasjoner i forhold til det opprinnelige. Fariseerne og saddukeerne ble beskrevet som sekter. Begge disse hadde Guds åpenbaring som utgangspunkt, men hadde, slik det greske hairesis oversettes, blitt grupper som fulgte sin egen lære eller prinsipper. Er du komfortabel med engelsk ser du kanskje også slektskapet mellom hairesis og heresy. Ordet betyr ikke vranglære som vi kanskje skulle tro, men peker dypere. Roten til hairesis defineres slik: Å ta noe for seg selv, å foretrekke, å velge.
Sekterisme definert fra Skriften handler dermed mer om at vi setter oss selv i Guds sted enn selve læren. Det er bytte av kilde som er årsaken til endret lære. Var dette fariseernes fall? Ble de voktere av læren heller enn kilden?
Skal vi være av samme sinn trenger vi å drikke av samme kilde. Hva sa profeten Jeremia? «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» (Jeg 2:13)
Jesus Kristus er Veien, Sannheten og Livet. Han er Ordet [logos] som definerer og ved hans Ånd har vi Ordet [rhema] som treffer. «Hele Skriften [graphe] er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16-17)
La oss holde oss til Kilden, så vil fruktene komme!
